Nylig leverte regjeringen sitt forslag til ny rusreform. Nyligere, i mandagens papiravis (15.03), gikk regionale politiledere rutinemessig mot forslaget grunnet frykt for at den øker risikoen for bruk av narkotika blant ungdom. Her bommes det på blinken.

Les også

Politisjefen advarer: – Risikabelt med en reform som vil kunne medføre økt bruk av narkotika

Innledningsvis reises det tvil om Norges negative tetposisjon på Europastatistikken over antall overdosedødsfall. Da Norge også ligger i tet på registrering av overdosedødsfall er det klart at denne sammenligningen må føres med noe feilmargin. Men denne feilmarginen er ikke større enn til at det fortsatt holder særs hardt å forklare seg bort ifra at vi er blant landene i Europa med flest overdosedødsfall sett i forhold til innbyggertall. Norge ligger jevnt rundt 80 overdosedødsfall i året per million innbyggere. Frankrike, Tsjekkia og Portugal – som senere i mandagens innlegg ramses opp som skrekkeksempler i forbindelse med narkotikabruk blant unge – holder seg alle under 10; Portugal ligger under 5.

«Hva så med det brede lag av befolkningen?» spørres det videre i innlegget, før det refereres via FHI til en ESPAD-undersøkelse som sier at 6,5% av norske tiendeklassinger har prøvd cannabis, mot 30%, 30% og 14% av jevnaldrende i henholdsvis Frankrike, Tsjekkia og Portugal. I kontrast til statistikken over overdosedødsfall er denne regelrett feil, eller iallfall noe inkonsistent og upresist avrundet. ESPAD-undersøkelsen har blitt gjennomført hvert fjerde år, hvor rapporten etter den i 2019 kun nevner tallet «6,5» eller «6.5» en gang i forbindelse med Norge. Dette som prosent av jenter som oppgir å bruke omtrent en time om dagen på sosiale medier på helgedager (side 83). Av rapportens side 49 framkommer det derimot at 8,7%, 23%, 28% og 13% av tiendeklassinger oppgir å noen gang ha prøvd cannabis i henholdsvis Norge, Frankrike, Tsjekkia og Portugal.

Her tar jeg meg selv friheten til å reise tvil om statistikken. Jeg mistenker at jeg hadde hatt betydelig enklere for å erkjenne cannabisbruk om jeg trodde det var lovlig, hvilket tiendeklassingene i Portugal må gjøre skal vi tro resonnementet med støtte i politiet. En feilmargin på 4,3% av den grunn skulle ikke forundre.

Ser man bort fra feilmarginer og regner enkelt med disse tallene, så dør omtrent seksten ganger flere av overdoser i Norge enn i Portugal sett opp imot befolkningstall, og fire ganger flere sett opp imot andel tiendeklassinger som har prøvd cannabis. Man må gjerne vri og vende på tallene, men den uunngåelige konklusjonen er at den norske rusmodellen har feilet.

Det opplyses deretter i innlegget om at FHI, Legeforeningen og Riksadvokaten stiller spørsmål ved kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for avkriminalisering. Jeg kan til det opplyse om at selveste Riksadvokaten, foruten blant andre samtlige FN-byråer (inkludert WHO), samtlige brukerorganisasjoner, Barneombudet, Fellesorganisasjonen, Norsk psykologforening og Advokatforeningen, allikevel er positive til avkriminalisering. Rusreformutvalget fastslår at det ikke finnes noen forskning som viser at straff fungerer som virkemiddel. At ingen viser til forskning som beviser det motsatte, er i og for seg greit nok; for det virker for meg grunnleggende feil at en rettsstat skal ha straff som utgangspunkt. Er det en ting som er sikkert, så er det at straff i seg selv er skadelig.

Det påstås følgelig at man ved avkriminalisering sier seg villig til å risikere det «relativt sett gode utgangspunktet med lav forekomst på bruk [av cannabis] blant ungdom». Dette «utgangspunktet» har vi altså sett at er betydelig dårligere enn først påstått. En firedel færre av de norske tiendeklassingene opplyste å ha prøvd cannabis enn av de portugisiske, ikke halvparten. Det kan for øvrig bemerkes at 35% av norske tiendeklassinger i samme undersøkelse oppgir å ha «rimelig eller veldig enkel» tilgang på cannabis, mot 25% i Portugal (side 37). Dette er fortrinnet man påstås å så katastrofalt være villig til å risikere. Altså i forsøk på å håndtere dagens situasjon hvor vi grovt regnet har over seksten ganger flere overdosedødsfall per innbygger enn de har i Portugal; i forsøk på å møte syke rusavhengige med medmenneskelighet. Og «økt risiko for ungdom» brukes altså for å beskrive et fravær av vitenskapelig belegg fra begge sider; for alt vi vet kan en avkriminalisering virke positivt over hele fjøla.

Les også

Regjeringa vil ikke straffe personer som tas med mindre mengder narkotika: – Et skritt i riktig retning

I den forbindelse kan det også understrekes at fagfolket eniges om at det ikke er mulig å utforme loven slik at man bare straffer dem som ikke trenger hjelp. Straffeloven kriminaliserer handling, ikke person, og en løsning med bruk av skjønnsmessige påtaleunnlatelser er ekspertene enige om at vil være dårlig juridisk håndverk. Politiet vil kunne håndheve som de gjør i dag, og eventuelle ambisjoner om bedring og konsekventhet i håndhevelsen må sees i lys av at politiet også under forrige riksadvokat lenge uttalt prøvde å prioritere ned sanksjonering mot narkomane. Dette uten nevneverdig suksess. En avkriminalisering for de syke rusmisbrukerne må være en avkriminalisering for alle.

Det er godt å høre at vi er enige om at ideen om en kommunal nemnd er god. Derimot stiller jeg meg spørrende til påstandene om at rusmisbrukeres opplevelse og stigma «neppe vil endres stort» med en reform. Dette skulle man vel tro at brukerorganisasjonene, som alle sier det stikk motsatte, hadde vel så gode forutsetninger for å mene noe om? Eventuelt kan det hende politiet har misforstått eget handlingsrom, sett i lys av hvordan Norsk narkotikapolitiforening flere ganger har selvinkriminert seg de siste par ukene, med ulovlig ransakingspraksis også videre.

Politilederne påstår så, som avkriminaliseringskritikerne gjerne gjør, at en avkriminalisering vil få ungdom til å tro at rusmidler blir legalisert. Dette virker for meg som en selvoppfyllende profeti. Når spørsmålet kommer opp, understreker forkjemperne for rusreformen konsekvent og klart at det ikke er snakk om legalisering. Reformkritikerne har på sin side en tendens til å, med uklare uttalelser, legge grunnlag for forvirringen de frykter. I den forbindelse er de gjerne også årsak til at spørsmålet over hodet kommer opp.

Disse uklare uttalelsene kan deles inn i to kategorier. Den første av to, og den som virkelig er utpreget skadelig så vel som kritikkverdig, er når personer i sentrale embetsstillinger selv ikke forstår forskjellen på legalisering og avkriminalisering, og uttaler seg deretter. Eksempelvis påsto politimesteren i Finnmark, Ellen K. Hætta, at reformen innebar en legalisering, for deretter å forsvare seg med: «Penere ord, ja. Hva er den egentlige forskjellen?».

Den andre kategorien er nettopp å påstå at avkriminalisering misforstås, slik som det ble gjort i de regionale politiledernes innlegg mandag. Det må understrekes at slike utsagn ikke uten videre er kritikkverdige; Om en lovendring faktisk skaper forvirring og misoppfatninger hos allmuen så er det et reelt problem som fortjener fokus. Men jeg peker allikevel på dette fordi jeg med det har pekt på alle utsagn jeg har sett som peker i retning av at det foreligger forvirring. Folk flest skjønner at det ikke er snakk om en legalisering, og de få som eventuelt ikke uten videre skjønner det – for eksempel fordi de har latt seg forvirre av en viss politimester – kommer til å korrigeres av majoriteten. Dette vel å merke forutsatt at antallet forvirrende utsagn fra avkriminaliseringskritikerne innen rimelighetens grenser begrenses. Om reformen gjennomføres og kritikken om uklarhet avtar, har jeg ingen grunn til å tro at ikke også reell uklarhet og forvirring avtar med den.

I et umiddelbart krafttak mot uklarhet kan reformforslaget oppsummeres som følger: Dem politiet tar i å besitte brukerdoser fratas dosene sine og må møte til oppfølgingssamtale. Uteblir man fra samtale risikerer man å få flere tusen i bot. Andre ulovlige handlinger som involverer ulovlige narkotiske stoffer, det være å kjøre i påvirket tilstand eller å selge cannabis, forblir straffbare jamfør dagens strafferammer.

Innleggsforfatterne kjører så et fritt sitat fra folkekjære Bent, helseministeren, om at “de som blir tatt for bruk må oppleve et vendepunkt i livet – ikke starten på en kriminell løpebane”. Ungdom har allerede denne muligheten innenfor dagens praksis, påstår innleggsforfatterne. For de ressurssterke stemmer nok dette i noen grad, men det er uomtvistelig et klasseskille, noe også FHI peker til (ref. deres klargjøring i Aftenposten). De rike har penger til å betale bøter og støtteapparat til i vesentlig større grad å følge opp ruskontrakter, mens resten ender med å sone i fengsel. Med det scorer vel å merke også de ressurssvake et av to mulige poeng med tilbakeblikk til Høie-sitatet, for det utgjør nok et ikke så rent lite vendepunkt i livet det nettverket av rusmisbrukere man har tid og mulighet til å bygge i fengsel.

Innleggsforfatterne spør avslutningsvis retorisk om hvem rusreformen egentlig var ment å treffe, og hva disse konkret sitter igjen med etter en reform slik den er beskrevet. For å ta det siste først, så har svaret som følger for siste halvdel av spørsmålet, i kontrast til resten av innlegget, lite med avkriminalisering å gjøre. At hjelpetilbudet er tjent med konkretisering og finpuss kan vi eniges om. Dette er det derimot rom for også om man ikke forkaster regjeringens forslag.

Svaret på første del av spørsmålet sies for rusreformutvalgets tilfelle å være de rusavhengige. Her er det en kjensgjerning at jeg selv faller utenfor målgruppen. Jeg har derimot hatt stort utbytte av å lese refleksjonene de som har lyktes i å kjempe seg ut av målgruppen har om emnet, foruten Celine Vår Sollies som barn av rusmisbrukere. Dette vil jeg oppfordre også politiet å gjøre. Det er utallige beskrivelser på møter med det offentlige som ikke er Norge verdig.

Reformen, avkriminalisering, humanisering og et ytterligere styrket hjelpetilbud er langt på overtid innen rekkevidde, og ytterligere utsettelse vil være en skam.