Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I Hurdalsplattformen er det formulert et ønske fra Senterpartiet om å redusere bestandsmålene for bjørn og ulv.
Bjørn og ulv er registrert med de to høyeste truethets kategorier i den norske rødlista (EN og CR) fra før. Når arter blir plassert i disse kategoriene så er det svært alvorlig og landet plikter å sette i verk tiltak for å sikre deres videre eksistens innenfor landets grenser. Når det snakkes om andre truede arter i Norge, som f.eks fjellrev, lomvi og hubro, så blir det tatt tak i på en helt annen måte. Rødlista skal være et verktøy for bedre forvaltning av biologisk mangfold.
For de aller fleste er det helt uhørt å kreve at vi her i Norge skal gjøre livet enda vanskeligere for våre trua dyrearter. Hvilket annet politisk felt kan man tillate seg å være så bevisst kunnskapsresistent?
Bestandsmålene for alle de fire store rovdyrene er allerede mye lavere enn det som er faglig anbefalt. Bestandsmålet for ulv er på 4-6 årlige ynglinger i Norge og i grenserevir, hvorav minst tre kull skal være født i helnorske revir. For bjørn er bestandsmålet 13 årlige ungekull, noe som langt ifra er nådd. Den norske rovviltforvaltningen er i dag dominert av politisk styrte rovviltnemder som ser på rovviltartenes bestandsmål som maksimumsmål.
Den retningen som Senterpartiet ønsker seg når det gjelder de ville dyrene her til lands, og da spesielt rovdyrene, er totalt i utakt med tidsånden og flertallet av den norske befolkning. Ifølge en rekke spørreundersøkelser så er det vanligere å like enn å mislike at det finnes rovdyr i Norge, og slik er det også på bygdene. Likevel forsøker Sp å få det til å høres ut som om «folk flest» ikke tåler å dele landet med noen rovdyr.
Det vi trenger i dag er en normalisering av sameksistensen med de andre artene, ikke voksne mennesker som hauser opp stemningen og motarbeider arbeidet for å bevare det norske naturmangfoldet. Som samfunn har vi for lengst tatt avstand fra de uetiske utryddelsesstrategiene som man praktiserte på 1800-tallet. Det er vanskelig for mange å forstå hvordan norske politiker kunne ha en slik herredømmetankegang overfor natur og dyreliv. Der mennesket hadde en rett og plikt til å gripe inn i naturen slik det falt dem inn. Ingen hadde vel trodd at vi i 2021 skulle dreie i den samme retningen på nytt.
Vi er nå inne i en krise for verdens naturmangfold. Skadene på naturen er allerede dramatiske, og den samlede vekten av alle verdens ville pattedyr skal så langt ha sunket over 80 prosent. Ødeleggelse av natur og utryddelse av arter truer menneskeheten i minst like stor grad som menneskeskapte klimaendringer. Selv om Norge er blant landene med mest intakt natur igjen, så viser naturindeksen at naturmangfoldet vårt er betydelig redusert som følge av menneskelig aktivitet.
Natur uten rovdyr er i realiteten økosystem i ubalanse. I 2010 ble politikere fra alle medlemslandene i FN-konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) enige om en ny, tiårig plan for bevaring av det biologiske mangfoldet. Disse såkalte Aichimålene består av 20 delmål. En av dem lyder som følger:
«Innen 2020 er utryddelsen av kjente truede arter forhindret, og deres rødlistestatus, spesielt for arter i sterkest tilbakegang, er forbedret og opprettholdt». Det at de store rovdyrene i Norge holdes bevisst på utrydningstruet nivå bryter med dette målet. Den nye regjeringen viser skremmende naturfiendtlige tendenser. Vi har nå en justisminister som er fast bestemt på at ulven ikke har noe å gjøre i norsk natur, en finansminister som sammenligner ulv med uønskede arter som mårhund og villsvin, og en landbruksminister som mener at «en god ulv er en død ulv». Den økologiske forståelsen og kunnskapen om naturmangfoldkrisen vi står midt i er visstnok totalt fraværende. Det samme er respekten for annet liv.
Det er absurd at Norge nå har fått et regjeringsparti som ønsker å desimere sterkt trua arter som hører naturlig til her. Vi kan ikke flire oss ut av naturmangfoldkrisen. Nå må seriøse fagmiljøer og politikere snarest komme på banen for å vise at Norge ikke praktiserer et natursyn fra 1800-tallet.