Gå til sidens hovedinnhold

En streik for liv og helse

Fare for liv og helse. Det var nok en gang begrunnelsen da regjeringa sendte to lovlige streiker til tvungne lønnsnemnder denne uka. Det utfordret streikeretten, det sterkeste og ofte også det eneste reelle maktmiddelet norske arbeidstakere har. 

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Streikeretten er ikke bare viktig i konflikt, men også ellers, fordi den gir sikkerhet, medbestemmelse og maktbalanse. Vissheten om at man kan gå til streik om forholdene blir for ille, gjør arbeidstakere trygge på at de ikke er maktesløse og at de ikke står alene i kampen for anerkjennelse, rettigheter og tilfredsstillende liv. Tanken på at de ansatte kan gå til streik er også en påminnelse til ledere om at de ansatte har makt til å slå tilbake mot upopulære avgjørelser, så vel som mot for dårlige arbeidsvilkår.

Med kollektive krav, forhandlinger og streik, har norske arbeidstakere bygd landet og din arbeidshverdag. Det var ei tid da det var utenkelig at arbeidere hadde fri på lørdag, fire uker ferie og HMS-krav, nå tar du det som en selvfølge, takket være en konstant dragkamp som har pågått helt siden fyrstikkpikene la ned arbeidet i 1889. I dag har vi et trepartssamarbeid som stort sett fungerer med parter som mer eller mindre respekterer hverandre.

Fram til nå i alle fall. Denne uka avslutta regjeringa streiken i både Oslo kommune og KS. Det var fjerde gang den sittende regjeringa tydde til tvungen lønnsnemnd, et virkemiddel som bare skal brukes ved særlige unntak når liv og helse står i fare. Farerisikoen har visst vært alarmerende høyt i landet de siste årene. Det er i det hele tatt utrolig hvor livsnødvendig vår borgerlige regjering syns innsatsen til alt fra søppelarbeidere til lærere til sykepleiere er. Alle andre ganger enn når arbeidslivets kroner skal fordeles.

«Vi er helsepersonell, selvfølgelig setter vi ikke liv og helse i fare», sa leder i Sykepleierforbundet, Lill Sverresdatter Larsen, til NRKs Politisk Kvarter tirsdag. Ifølge henne var sykepleierbemanninga under streiken som ei ordinær helgebemanning og litt bedre enn ei vanlig sommerbemanning. Likevel var det altså under streiken Statens helsetilsyn mente det var helsefarlig med så få folk på jobb. Og denne gangen var arbeidsgiverne, både Oslo kommune og KS, rørende enige med tilsynet. Jeg regner med det nå jobbes hardt med å utvide ferielistene. Vikarer og deltidsansatte, kjenn deres besøkelsestid.

Arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen svarte i samme sending med at arbeidsgivere er frie parter, som regjeringa ikke kan overstyre når de ber om tvungen lønnsnemnd i stedet for dispensasjon fra streiken. Nei, det skulle jo tatt seg ut om regjeringa brydde seg mer om folks frie rettigheter enn om aksjekursenes frie utvikling. Eller ledernes rett til å behandle folk som de vil for å holde på egen vinning, om du vil. Alle har vi rettigheter, men noen har mer rett på dem enn andre, som George Orwell kunne ha sagt.

Fare for liv og helse. Det er sterke ord som må brukes varsomt om de ikke skal bli tomme trusler. Slik de brukes nå, høres det jo ut som om de streikende kaster hvem som helst under bussen for noen kroner ekstra på konto. Det er klart de borgerlige tjener på det narrativet. Men hva skal sies om arbeidsgiverne, som ikke vil betale for at noen ivaretar folks liv og helse på lang sikt? Også de ble tvunget til å gi opp konflikten, kan du jo svare, men både Oslo kommune og KS visste hva de gjorde da de ikke ba om dispensasjon for å gjennomføre oppgaver. Nemnd betyr som regel at arbeidstakerne ikke vinner fram, slik de heller ikke gjorde nå. Mens boligprisene stiger og regningene blir dyrere, holdes lønna fortsatt lav for noen arbeidsgrupper. Hvorfor skal noen gidde å bli sykepleiere og lærere i framtida?

Tro heller ikke på at det er noen som drømmer om streik. I alle fall ikke fagforeningene, som graver ut streikekassa for å stille opp for sine organiserte. Ikke de ansatte, som heller vil jobbe i de jobbene de har valgt, enn å være i ubehagelige konflikter med sine egne ledere og stå på stand i gul refleksvest. Enighet er alltid et mål for de streikende, og alle vet at streik er et politisk virkemiddel som må brukes varsomt om det skal fortsette å ha betydning. Så også med tvungen lønnsnemnd, som svekker bruken av streik som mulig virkemiddel om det brukes for ofte. For hvor risikabelt er det egentlig for arbeidsgivere å gjennomføre upopulære tiltak for upopulær lønn om de uansett har en minister som tvinger deres ansatte til å finne seg i det?

Rettigheter er ikke bare viktige på papiret, handlinger må også vise at de er reelle. Det vi ser nå, er en maktmisbruk som skader tilliten i det arbeidslivet vi har brukt flere hundre år på å bygge. Denne uka fortalte regjeringa norske arbeidstakere at deres rettigheter er lite verdt og at de kan føye seg eller forsvinne. Det kan fort føre til at litt for mange velger det siste – ikke fordi de vil, men fordi de søker trygghet for seg og sine.

Det er klart det er alvorlig. Jeg vil til og med hevde at det utgjør en fare for liv og helse.

Kommentarer til denne saken