Gå til sidens hovedinnhold

En vanskelig sak har ofte ikke en enkel løsning

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

De siste månedene har man i Norge opplevd to alvorlige situasjoner hvor mennesker har blitt drept og det har vært flere etater involvert. I den alvorlige hendelsen i Kongsberg var PST, politi og ett distriktspsykiatrisk sykehus involvert. Ved Bislett i Oslo var det et psykiatrisk sykehus og flere juridiske personer som statsadvokat og politi. Jeg har, kanskje som dere, lest i avisene og hørt på radio og tv om disse sakene.

Da jeg fikk kjennskap til disse hendelsene slo det meg med en gang at alle, inkludert mediene, var veldig fokusert på hvem som hadde gjort feil. Samt at de som var involvert mer eller mindre åpent skyldte på de andre etatene.

Jeg synes at det var for lite oppmerksomhet på de som var direkte involvert, de som ble drept og skadet og familiene deres, samt de som prøvde å gjøre sine jobber. Jeg tenker da på politimennene som var direkte involvert og psykiatrisk personell som har behandlet og vurdert personene. Da jeg hadde lest og hørt om sakene begynte jeg å tenke på at det var flere politimenn og -kvinner som måtte ha vært kjemperedde da situasjonene pågikk, og at psykiatrisk helsepersonell som har behandlet og vurdert personene som har begått ugjerningene trolig føler på en enorm sorg, angst og forvirring – og kanskje også ansvar og skyld.

Det at samfunnet nesten med en gang starter å lete etter syndebukker gjør at man øker angsten blant de som jobber med personer som har en utfordrende atferd, og med dette kan bli voldelig mot seg selv eller andre.

Det at slike tragiske hendelser forekommer, har nesten aldri å gjøre med en enkelt person sin feil. Det har å gjøre med mange forskjellige og mye mer grunnleggende forhold. Det er sjelden et enkelt svar som er svaret. Man undervurderer ofte kompleksiteten av hverdagen for politi, helsepersonell og andre etater som jobber med personer med utfordrende atferd.

I et samfunn har vi et lovverk som helsepersonell og politi må forholde seg til. Et eksempel er at noen kan bli innlagt på tvang gjennom psykisk helsevernloven. Dette vil si at hvis man fyller en del kriterier, kan man bli holdt tilbake på en psykiatrisk avdeling mot sin vilje. Dette er en alvorlig innskrenking av noen sine rettigheter og må brukes nyansert og veloverveid. Fra omgivelsene og fra politisk hold kommer det mange og delvis motstridende beskjeder: Noen synes at man skal bruke mer tvang, andre synes at det brukes altfor mye tvang og at tvangsbruken må reduseres. Å navigere innenfor dette landskapet for helsepersonell er ikke enkelt.

Det andre som er utfordrende er ressursbruk, penger og økonomi. Hvert år må vi på sykehuset gjennomgå ressursbruken vår og hvordan vi kan bruke ressurser best mulig. Dette betyr at vi må ta valg om hvem som skal bli tilbudt spesialisthelsetjenester og hvem som ikke skal få denne hjelpen. Dette er ikke bare et spørsmål om penger, men også om å ha tilgang til høyt kvalifisert personell. Jeg kan tenke meg at politiet også har en del av de samme problemstillingene rundt penger og ressurser, og hvilke saker de skal bruke sine ressurser på.

Det er også en del samfunnsmessige og politiske retninger som har sin effekt:

Hvordan ser vi som samfunn på dem som har ulovlig, truende eller utfordrende atferd? Flere innsatte i fengsel har mer eller mindre trekk av en personlighetsproblematikk og har utfordringer med å regulere sine egne emosjoner og/eller sliter med rusmisbruk. De sitter i fengsel som straff, uten at de nødvendigvis får behandling. Hjelper det? De som er dømt til behandling skal ta imot behandling, og samtidig skal samfunnsvernet bli ivaretatt. Dette kan være krevende fordi aspekter i behandling kan utfordre samfunnsvernaspektet. For eksempel må man «øve» på det som er lært i behandlinga ute i samfunnet og personer kan få tilbakefall, som igjen kan ha effekt på samfunnsvernet.

Noen andre vanskelige tema er hvordan vi i samfunnet tenker rundt rusbruk. På den ene siden er det mange som synes at vi skal åpne opp og legalisere rusmidler, mens man på den andre siden ser at ruslidelser øker og gir stadig mer samfunnsmessige problemer og økt bruk av ressurser for psykiatri, helsevesenet og politi.

Da har vi i tillegg problemet med at det å forutse atferden til en person er vanskelig. Som eksempel selvmord. Man forsker mye internasjonalt på å undersøke hvilke risikofaktorer som tilsier at noen skal ta sitt eget liv. Man kan se en del risikofaktorer på gruppenivå, som for eksempel det å være mann, enslig og middelaldrende. Som dere ser, er dette såpass lite spesifikke egenskaper at man ikke kan bruke dette i en vurdering for en enkelt person. Sånn er det for mange forskjellige typer atferd, også for utfordrende utagerende atferd. Personell innenfor psykiatrien gjør slike vurderinger daglig og forsøker å forebygge selvmord og utageringer, men å tro at de kan forutse dette er en altfor høy forventning.

Den velkjente nederlandske fotballtreneren og fotballspilleren Johan Cruijff hadde et uttrykk: «Hver ulempe har sine fordeler». Det han har rett i er at hvert valg har sine konsekvenser, og at samfunnet og politikere velger noen løsninger som har både positive og negative konsekvenser.

Derfor mener jeg at det er viktig at man ikke med en gang etter en alvorlig hendelse forsøker å finne syndebukker, men at man gir empatisk omsorg til dem som er involvert. På et senere tidspunkt kan man heller i en sammensatt og tverrfaglig gruppe se med et bredere og mer nyansert blikk på hvilke tiltak man eventuelt kan innføre for å forebygge nye liknende hendelser.

Kommentarer til denne saken