Endre Arnold Brøndbo til minne

Av
DEL

Onkel Endre var senest for litt over en uke siden, på Bil1Din på Skage for å hente ei gravemaskin. Han kom svingende med en svær Scania med stor maskinforflytningshenger bak. Jeg skal ikke akkurat si at han «hoppet» ut av lastebilen, men ut bar det for å ta i et tak når maskinføreren skulle få gravemaskina opp på hengeren. Jeg var på tur på Samvirkelaget og stoppet for en liten prat. En stolt onkel kunne fortelle at «eig fekk ferrnya førarkorte ferr storbil ferr einda eitt år». Vi snakker om en arbeidskar på 89 år som aldri har hatt noen annen hobby enn sin store pasjon; bedriften han startet etter krigen en gang. Senest torsdag var onkel på jobb. Tenk å få leve et liv som onkel Endre, alltid fokusert, alltid på vei videre, og så få avslutte mens du enda er på vakt.

Hva var egentlig drivkrafta til onkel Endre? En ting er i hvert fall sikkert: Det var ikke status! Det var ikke feriene! Det var ikke ønsket om å bli rik!

Jeg tror drivkrafta ble skapt i oppveksten på Høylandet. Som en av ti søsken vart onkel tidlig klar over at «det måtte arbeides». Jeg husker som liten gutt at feriene ofte var maksimalt ei uke på Odensala-badet, campingen ved Østersund. Det var primus, egg & bacon, kanskje et besøk på Frøsøn Dyrepark, så heim på arbeid.

Uten at jeg vet dette sikkert så tror jeg onkel Endre hadde større glede av en karbonade på Meierikafeen eller på kantina på Hans Evensen AS, enn et besøk på en fin restaurant i Trondheim. Fokus var alltid på arbeidet.

Onkel Endre var egentlig alltid på jobb. Samtidig så er jeg ikke så sikker på at onkel egentlig hadde noe klart skille mellom jobb og fri. Alt var egentlig livet, det var sånn det var. Jeg har ikke tall på alle de morgenene, kveldene, søndagene jeg har passert Sjåenget (Brødrene Brøndbo AS sitt lager med mer mellom Meosen og Skage) og sett at onkel Endre satt i hjullasteren, dreiv med en kjetting eller noe annet, gjerne for å forberede morgendagen.

Onkel Endre vil bli savnet som en mann med mye livserfaring, den gode replikken, glimtet i øyet og for pappa Arne, en storebror. Onkel Endres sønn, Odd Erling, skal nå kjøre videre alene. Det blir store sko og hansker å fylle, og det blir lange dager. Det blir ikke det samme å ta turen ut på ei befaring uten å svinge innom «Ny-Jord» for å plukke opp onkel Endre.

Takk for alt du var, onkel.

Jeg lyser fred over onkel Endres minne.

Bjarne Arnstein Brøndbo Stolt onkel«unge»

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken