Gå til sidens hovedinnhold

Ensom i koronatid

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Hva tenker du på?»

Vi var langt inne i de svenske skoger, på veg heim fra Vasaloppet, der jeg hadde vært på jobb for NA. Kona, som var med på turen, undret seg over min stillhet.

«Jeg tenker på at det kanskje er siste gang jeg er på en slik jobbreise, på denne måten», svarte jeg.

For jobbtilbudet var av den fristende sorten, midt i mitt interessefelt. Lønnsbetingelsene var vi enige om. At jobben hadde «kontorsted» på en annen kant av landet, så jeg ikke på som et problem. For avtalen om hjemmekontor når jeg ikke var på reise, var klar.

Men vil du ikke savne dette da? kontret kona. Hun vet så utmerket godt hvor godt jeg liker å reise for å skrive om namdalske idrettsutøvere. Året rundt, på alle arena.

Hun hadde rett i det. Men samtidig visste jeg at det ikke bare er rosa skyer på mediehimmelen.

Jeg har flere ganger vært betenkt over endringer jeg ser i medielandskapet. Det foregår en sentralisering også i norske medier. Ikke bygd mot by, som i politikken, men om at de største idrettene og de største stjernene får stadig mer av mediefokuset, mens det bare blir smuler igjen på de minste.

Jeg har en mistanke om at flere redaktører og journalister i aviser tror lojalitet til leserne skapes gjennom klikktall, og ikke gjennom å være til stede for alle. I mine øyne er det både kortsiktig og et svik mot oppdraget vi har. Sagt på en annen måte; jeg mener badmintonspilleren på den ytterste holme fortjener like mye oppmerksomhet for sin deltakelse i idrett som eliteseriespilleren i fotball eller langrennsløperen som kjemper om VM-gull.

«Orker jeg å fortsette og kjempe den kampen? Kampen for et likeverd i idretten – i mediene.»

Tankene og spørsmålene kvernet i hodet mitt. Fristen for å svare på jobbtilbudet var bare dager unna.

Jeg tenkte på hva jeg hadde. For så langt har jeg vært heldig. I NA har jeg hatt sjefer som har vært bevisst på at vår viktigste oppgave er å være til stede for leserne våre, uansett hvor de bor.

«Har du bestemt deg?»

Meldinga var fra Lars. Kollegaen min gjennom 34 år, som kjenner meg bedre enn de fleste. Han er garantert den personen jeg har kranglet mest med, kona inkludert. Men diskusjonene har alltid hatt et faglig utgangspunkt, så selv om det har vært høylytt mellom oss flere ganger, har vi alltid avsluttet praten som venner.

Vi har vært ærlige med hverandre. Men denne dagen var jeg ikke det. For jeg sa til Lars at jeg ikke hadde bestemt meg.

Sannheten var at jeg var innstilt på et jobbskifte. Det bestemte jeg meg for denne kvelden – 10. mars.

11. mars. Norge ble stengt ned, og som så mange andre ble det hjemmekontor på oss i NA.

Hjemmekontor var noe nytt og spennende, i alle fall de første 14 dagene. Arbeidet gikk med liv og lyst, samtidig som jeg kjente et gryende savn etter å møte arbeidskollegene ansikt til ansikt. Jeg tok meg i at kjøreturen til Prix i arbeidstida egentlig ikke handlet om å kjøpe et skolebrød, men om å møte noen på dagtid.

«Hvordan har du det?»

Jeg kikket på mobilen og så at Lars igjen var avsender.

Jeg svarte som sant var at jeg kjedet meg og at jeg savnet å møte kollegene mine på NA-bygget.

Med det samme jeg hadde sendt svaret, skjønte jeg at jeg egentlig også hadde svart på noe annet.

Selv om det foreløpig ikke er drevet mye forskning på hva koronaen har medført, har flere psykologer ropt et varsko om hva nedsida av det å ha hjemmekontor er. Isolasjon og ensomhet er ord som ofte blir brukt. Det samme viste en studie som ble gjort tilbake i 2016. Den viste at halvparten av de med hjemmekontor følte seg ensomme iblant.

Koronaen har endret hverdagen for oss alle, men behovet for å møtes har ikke blitt mindre av den grunn. Snarere tvert imot.

Og i alle fall ikke behovet for å bli sett av andre.

Det trenger ikke være mye som skal til for å endre hverdagen for oss. Av og til kan det enkleste spørsmålet «Hvordan har du det?» være nok.

Det var det i alle fall for meg.

Kommentarer til denne saken