Jeg har bestandig stusset over det – hvordan det allerede 1. juledag blir et samtaleemne rundt bordet.

«Nå er jeg så lei julemat», «det blir godt med noe annet», «det kan bli litt mye av det gode».

Jo da, vi har vært på julebord for bare noen uker siden, og vi har kanskje spist en og annen juletallerken på restaurant. Kanskje har vi også prøvestekt ribbe en dag tidligere i desember. Men så innmari leie vi blir av denne maten vi frivillig lager på årets mest høytidelige festdager, da gitt.

Jeg skal ikke klage, for jeg har ikke noe å klage på. For meg besto jula av, ja – ribbe og pinnekjøtt som vanlig. Men inni miksen var det også tapas, pizza – og en aldri så liten tacolefse. Så kanskje rakk jeg ikke å bli lei.

Ikke spiste jeg meg direkte kvalm av metthet heller, selv om det ble en liten pustepause etter ribba.

Men jeg har hatt julefeiringer med hyppigere innslag av julemat enn i 2021, og det er ikke det at jeg ikke kan forstå at vi kan få nok av tung og feit mat. Det er bare hvor raskt denne leiheten dukker opp jeg forundres over.

Det er mulig det er som alt annet i jula – hvor juletreet pyntes på en fast dag, hvor de samme julekakene bakes år etter år og hvor juleselskapene gjerne skal være på samme dag som året før – at det er tradisjon å snakke om hvor lei vi alle er av julematen så snart ribba er fortært på julaften.

Å snakke om hvor lei vi er av julematen er jo heller ikke det eneste vi virker å være programmert å snakke om. Så fort sommerferien er over – kommer spørsmålet: Hva ønsker du deg i julegave (fire måneder fra nå, som du ikke har tenkt å kjøpe deg selv, men som du absolutt trenger, men som du kan vente med å få, for jeg vil ikke kjøpe noe du ikke har bruk for)?

Personlig kunne jeg tenkt meg at jula varte mye lenger. Okei, kanskje ikke helt til påske – men litt lenger enn den gjorde nå nettopp.

For nå tok det brått slutt, og jeg hadde gjerne sagt «ja, takk» til bare et par dager til med lange frokoster, filmmaraton, pysj og utømmelige godteskåler.

Men hverdag er fint det også – og nå går det mot lysere tider. Og om ikke det gjør deg glad – kan jeg trøste deg med at det endelig er tid for å begynne å snakke om hvor vanskelig det er å komme på noe å lage til middag.