Så skjedde det igjen.

En psykisk syk mann dreper kaldt andre i en by.

Hvem får skylda som vanlig?

Jo en hel gruppe som sliter psykisk påny.

Folk som er fornedret av mobbing og vold.

Med en psykiatri som ikke alltid hjelper oss.

Alt er stengt etter 1600 og helg.

Da må vi alene mot vanskelig minner sloss.

De debatterer på tv uten brukerorganisasjoner.

Politiet sier at mange av oss er farlige å må sperres inn.

Folk dør i selvmord av desperasjon i ventelister.

Ingen skjønner hvor tøft det er å leve i et ødelagt sinn.

Politikerne har skjært ned og lagt ned det meste.

Det er lite hjelp å få.

Mens fortvilte pårørende blir fortvila.

Hvordan dette skal gå.

Sykepleiere og andre forteller om vold på jobben.

At pasienter spytter og slår.

Når folk har ropt om hjelp lenge uten at noen hører og ser.

Så er det ikke rart at fortvilelsen rår.

Det vi trenger som sliter med utfordringer ingen kan se.

Er empati å få hjelp i rett tid.

At noen er der når stormen og angsten i et hode blir for stor.

Å ha et best mulig liv i verdighet kan samfunnet gi.