(Trønderdebatt)

Selv med Arbeiderparti-regjering så kommer vi oss ikke unna at penger kommer før menneskets levekår og verdi. Det er med stor misnøye at jeg leser om at regjeringen har tenkt til å fullføre det å fjerne fribeløpet for de som er uføretrygdet. Det vil altså si at for den uføretrygdet er det nesten umulig å kunne bidra til samfunnet.

Selv er jeg ung ufør, og den største drømmen er å kunne bidra med det lille jeg kan få til å bidra med. For det lille bidraget jeg kan levere er nesten hele verden for meg.

Det å kunne slippe og føle seg ene alene som en økonomisk byrde, er noe som er befriende og livreddende. Mange som er uføretrygdet føler seg fanget i sitt eget hjem og selvfølelsen er som oftest på bånn. Og når det kommer til pengene så handler det også om livskvalitet.

Det å kunne ha råd til et sosialt liv er også noe som jeg mener er livsviktig. Med uføretrygd så har en råd til akkurat det som trengs å betale for å overleve.

Men hvem vil ha et liv som kun består av å overleve? Det å kunne leve selve livet koster penger. Og her snakker en ikke om de store summene, men sum for eks muliggjør at en tante får råd til å kjøpe niesen sin en konfirmasjonsgave eller å bli med cafe med ei venninne. Alt dette handlet om livskvalitet. Og skal vi slippe å miste flere mennesker så trenger vi å styrke menneskers livskvalitet.