Et hav av muligheter på land

Guro Holm Skillingstad

Guro Holm Skillingstad

Av
DEL

MENINGER Mens SSB spår befolkningsnedgang i Nærøysund de kommende årene, er det nå en sak på høring i Regjeringen som potensielt kan være med på å snu denne trenden. Vi har i alle de år hatt en Ferrari i garasjen vi ikke har fått lov til å bruke, men den tid er nå forhåpentligvis forbi.

Rent konkret går forslaget ut på å gi distriktskommunene større mulighet for å legge til rette for næringsutvikling og bosetting langs kysten. Målet er at kommuner som ikke opplever press i strandsonen i større grad skal kunne disponere disse områdene utifra lokale behov. De reviderte retningslinjene gir kommunene god veiledning i hvordan de kan sørge for at regionale og nasjonale interesser i strandsonen blir ivaretatt, samtidig som kommunene får styrket sitt lokale selvstyre.

I tillegg til å være Norges største havbrukskommune kan vi også skilte med å være den kommunen i landet med lengst kystlinje, med imponerende 3500 kilometer. Med dette i bakhodet er det ikke rent usannsynlig at vi er en av de kommunene i landet som i størst grad vil bli påvirket av denne saken, uavhengig av utfall.

Om vi skal klare å være en attraktiv kommune også i fremtiden må vi ha muligheten til å bygge nye hus, hytter og næringsvirksomhet på attraktive tomter. Med den geografiske utformingen vi har på kommunen vår beslaglegger hundremetersgrensa store arealer. Hos andre kommuner, særlig på Sørlandet og rundt Oslofjorden, vil aktivitet i strandsonen være til hinder for at resten av befolkningen skal kunne bruke naturen. Med våre 7000 øyer, holmer og skjær er heldigvis ikke dette tilfellet her i kommunen.

Om vi går hundre år tilbake hadde brorparten av befolkningen i kommunen vår sitt liv og virke inne i strandsonen og ute på havet, uten at dette var til sjenanse for de som benyttet seg av allemannsretten. Tvert imot sørget dette for en levende skjærgård som ble benyttet av alle som måtte ønske det. Etterkommerne av de som senere flyttet fra disse øyene og inn til tettstedene hindres i dag i å sette opp hus på steder der hvor det har vært bosetting i flere hundre år. Resultatet blir at disse historiske øysamfunnene forfaller.

Stadig flere velger å ha en sekundærbolig, og vi har flere eksempler hvor hyttefolk har vært med på å revitalisere grender og bygdesamfunn. Dette bidrar altså til bolyst og blilyst. Lokalt ser vi også at mangelen på folk ute i øyene har hatt negativ innvirkning på fuglebestanden, da dyr som ørn og mink skyr mennesker, slik at nærvær av mennesker gir fuglene ly for rovdyr.

Og bare for å ha det klart: jeg tar på ingen måte til orde for fult frislipp i strandsonen. Heldigvis er det heller ikke dette som står i det forslaget som nå ligger på bordet. Hensyn til natur, dyreliv og allemannsretten skal fortsatt veie tungt, men forskjellen er at vi nå vil få mulighet til å ta disse avveiningene lokalt. Slik unngår vi at det som for oss er nødvendige utbygninger for å oppnå vekst stoppes av nasjonale føringer som er skrevet basert på en annen kommunes situasjon.

Norske kommuner er som det norske folk. Vi er forskjellige, og har forskjellige behov og forutsetninger. Med litt hell vil vi nå få muligheten til å endelig hente Ferrarien ut av garasjen. Det betyr ikke nødvendigvis bånn gass, men vi vil i det minste få en hånd på rattet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken