Kommune-Norge står overfor store utfordringer. Kommunene er Statens organisator og ansvarlige utøver for innbyggernes basale velferdsordninger med grunnskole, helse og omsorg som de viktigste. De samme kommunene blir skyteskive når feil og mangler oppstår og innbyggere med rette ikke synes tjenestene er verdige og gode nok. Altfor lett slipper stat og regjering unna sitt ansvar.

Ansvarsdelinga er tydelig. Kommunene har ansvar for at velferdsordningene er trygge og gode. Staten har ansvar for å finansiere hva dette koster kommunene. I den offentlige debatten om eldreomsorg, skole eller andre basale omsorgsområder, går statsråder ofte offensivt ut og peker på kommunene. Ikke minst ser vi dette i de siste dagenes debatt om eldreomsorg. Dermed fritar de seg selv, regjering og Stat det ansvaret de har.

Foreløpig konklusjon: Staten må overføre mer penger til kommunene, slik at de kan ivareta sitt organisatoriske og utøvende ansvar.

Men – når dette er sagt, er det også riktig som Lasse Qvigstad gjorde i Debatten (NRK), der han hadde det retoriske spørsmålet: «Prioriterer dere rett?».

Ser jeg på min egen kommune, Namsos, er det mye jeg ikke forstår. Innledningsvis må jeg si at jeg mener jeg prøver å holde meg noenlunde oppdatert.

Med Lasse Qvigstad sitt spørsmål i hodet, registrerer jeg mange utspill og forslag når det gjelder struktur og organisering innen både skole, helse og omsorg. Luftige forslag om flytting av aktivitet mellom ulike hus/bygninger, riving av hus og bygging av nye hus. Forslagene er så luftige at jeg som menig avisleser ikke klarer å få med meg verken hva som er den store planen, hvilke velferdsoppgaver som skal etableres hvor, hva det skal koste eller hvordan det skal finansieres. Og ikke minst: Hva er gevinsten? Eller også: Hva er omkostninga(e)?

I forhold til min egen kommune spør jeg fordi jeg mangler oversiktlig informasjon som gir meg trygghet. Dermed blir jeg usikker og utrygg.

Det andre forholdet som påvirker min trygghetsopplevelse, er hvordan kommunene møter kritikk av dokumenterte brudd på instrukser, forskrifter og regelverk innenfor ulike områder av kommunens egne primæroppgaver. NRK og andre mediekanaler har de siste ukene vist uverdige forhold ved kommunale institusjoner over det ganske land. Den siste uka har det vært påvist tydelig dokumenterte brudd på velferdstjenester i flere namdalskommuner. Måten kommunene svarer på kritikken de blir utsatt for, øker min egen utrygghet. I stedet for å møte kritikk med åpenhet og genuin interesse for å forbedre noe som ikke er bra, avvises kritikken. Når fire fastleger hevder at intet uheldig har skjedd og alt er under kontroll – når det er dokumentert uheldig medisinering – skaper dette utrygghet hos meg.

I forbindelse med den skolestrukturdebatten som var i Namsos i 2022, syntes jeg å se en administrativ strategi der administrasjonen arrogant overså alle motforestillinger. Administrasjonen opprettholdt sine standpunkter uansett innvendinger og spørsmål. Jeg syntes å merke en prestisje knyttet til det som var administrativt forslag ved starten av prosessen. Hva skal en da med prosess og høringer?

Dette leder meg til mitt siste punkt.

Ledelse i det offentlige – både i kommuner og offentlige institusjoner – er etter min mening uheldig basert på en ledelsestenking med utgangspunkt i New Public Management (NPM):

  • «New public management (forkortet NPM) brukes som betegnelse på en reformbølge som siden 1980-tallet har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av styringsprinsipper fra privat sektor.» (Wikipedia)

Denne ledelsesfilosofien har etter min mening minst 2 hovedutfordringer:

  1. En nytter en ledelsesfilosofi utviklet i det private næringslivet og flytter dette inn i offentlig kommunal virksomhet – som per definisjon her et politisk ansvars- og beslutningssystem. Dette bidrar til vanskelige roller for både administrasjon og politikere, og ansvaret for kvalitet i tjenesten blir uklare.
  2. Hele NPM er i sin grunnforutsetning udemokratisk da det bl.a. ikke i tilstrekkelig grad har rom for å sikre mindretallet legitimitet.

Punkt 2 vil etter min mening føre til en «bedriftskultur» der ansattes meninger og holdninger blir lite ivaretatt ut over Hovedavtalens minimumskrav til medarbeidermedvirkning. Dermed kan det lett utvikles underkulturer der ansatte ikke tør/får hevde sine meninger i bl.a. spørsmål knyttet til politiske prosesser. Resultatet er frustrasjon, misnøye og oppgitthet blant ansatte. Resultatet kan også være at faglige innvendinger mangler i politiske beslutningsprosesser.

Dette synes jeg å se tegn til både i skolesektoren og helse og omsorgssektoren rundt omkring.

Dette gjør meg også utrygg.

Konklusjon:

  • Staten må finansiere basale velferdstjenesten – altså mer penger til kommunene.
  • Kommunene må lage forståelige og kommuniserte planer på de viktigste velferdsområdene
  • Kommunene må etablere ledelseskulturer som bygger og styrker de ansatte og skaper engasjement og framdrift. New Public Management må erstattes (blant annet med verdibasert ledelse)