De fleste som kjenner meg, kan skrive under på at handyman-egenskaper ikke er blant mine mest framtredende attributter. Men der andre innser sine begrensninger, har jeg gjennom årene tatt fatt på små og enda mindre prosjekter til tross for manglende ferdigheter. Resultatet har aldri variert, det har stort sett vært begredelig.

I ungdomstida ble basskassa til bilen bygget fra scratch, men da de ulike delene ble satt sammen kom det tydelig fram hvorfor mattelærerne hadde revet seg i håret gjennom årenes løp. Med store mengder silikonfuging og svart gaffateip minnet resultatet fint lite om apparatet på skissetegninga.

Der mange ville gitt seg og akseptert nederlaget, har det ikke vært slik for meg. For jeg er en slags amatørkonservator. En forfinet skrotnisse som tar vare på ting som mange nok mener kanskje ikke er verdt å ta vare på.

Som gamle hermetikkbokser, VHS-kassetter, bøker og dynamittkasser. For å nevne noe. Og tidlig i vinter fant jeg et gammelt bord. Det hadde stått i lekehytta i skogen heime på gården. Ved en tilfeldighet fikk jeg høre at det var min oldefar som hadde laget bordet. Da var det ingen tvil – jeg måtte ha bordet.

Dermed ble bordet, som hadde stått i ugjestmilde omgivelser i årtier, tatt med nedover og plassert på skottloftet. Der var planen at det skulle framstå i fordums glans i løpet av vinterferien.

Så feil kunne jeg ta. For treverket var morknet. Malinga hadde trengt langt inn og misfarget treverket. I tillegg hadde sauer på vift påført bordet et lag med mindre sjarmerende, organisk materiale. Her ble en 100-meter raskt til en maraton.

Men jeg spikket, pusset, svettet – og bantes. Tok tida til hjelp. En feriekuriositet ble til et slags livsprosjekt. Hvor mange titalls timer jeg satt og gnikket i løpet av våren og sommeren tør jeg knapt å tenke på.

For jeg var som besatt, og andres glis over prosjektet affiserte meg ikke. Men nå har latteren stilnet, håper jeg. For det viste seg at det ikke bare var et gammelt bord jeg fikk til å skinne. Med intens innsats fikk jeg sannelig fram en lysende handyman også.

Det tok nemlig ikke lang tid før mestringsfølelsen snek seg fram fra dypet. Plutselig skjønte jeg at det ikke var evnene, men ferdighetene som var problemet. Plutselig gikk det som en drøm å håndtere skjøre, snirklete detaljer.

Så selv om det sikkert gikk med det som føles som et halvt årsverk i arbeidstid, var det en ubeskrivelig tilfredsstillende følelse da siste strøk med olje var lagt. Litt skeivt ble det, og langt fra perfekt. Men det viktigste tross alt – og noe mange burde ta til seg – du får til mer enn du tror, bare du tar deg tid. Og alt trenger ikke være perfekt.

Men enn så lenge må jeg vente til jeg får kjøpt meg hus for å få plass til bordet. Når jeg endelig kan sette meg ned å ta den første kaffekoppen ved bordet. Det blir helt perfekt.