– Pappa, krana på badet drypper.

– Steng den da.

– Klarer ikke, jeg skrur så hardt jeg kan, men det drypper likevel.

– Det er fort gjort å fikse.

Madammen som slumret under et pledd, spratt lynraskt opp av sofaen og forsvant ut døra i retning nærmeste byggevareforretning.

Krana er av ukjent årgang, antakelig ikke mer enn 50–60 år gammel. Vasken er det interiørdesignere vil kalle «sjarmerende og tidløs shabby chic» av samme årgang. Speilet likner litt på det stemora til Snehvit brukte. Altså noe uklart.

Lysstoffrøret gir det rette vintergustne blåaktige skjæret i huden, og veggplatene er av ekte koreapanel fra 60–70 tall. Hvis du ikke vet hva koreapanel er, kan det best beskrives som syltynne laminatplater som imiterer en ubeskrivelig nyanse brunt treverk av asiatisk opprinnelse. En type panel som fra rundt 1980 til 2000 økte forbruket av fersken- eller syrinfarget maling her til lands til svimlende høyder.

Vi mangler bare nålefilt på gulvet og fuskepels på porselenet for å gli rett inn i vakre hjem anno 1971. Badet har det som heter «oppgraderingspotensial» i en salgsannonse.

Bevæpnet med skrutrekker og rørtang skulle krana til pers, og jeg tenkte det var best å stenge av vannet. Jeg glemte å nevne at i forrige runde med oppussing var det moderne med loddetinn og kobberrør utenpå veggen. Rør-i-rør og skjult opplegg lå fortsatt flere tiår fram i tid. Slik at noen stoppekran under servanten finnes ikke. Ei heller for badet som sådan.

Som den stolte eier av en Mag-lite (halogentypen) som sluker fem-seks digre batterier (amerikansk politimodell), hoppet jeg elegant i crocsen og famlet meg ned kjellertrappa. Ingenting. Ikke ei kran å oppdrive der heller.

Kun to rørstusser gjennom muren antyder hvor vannet kommer fra. Krypkjelleren. Bare navnet får det til å gå ilinger langs ryggraden og skrekken for edderkopper og mus forbyr meg å entre denne helvetes forgård for ei skarve kran som kanskje ikke finnes.

Ute plaskregnet det iskaldt. I novembermørket skjult av visnede, gulbrune botaniske vekster ante jeg konturen av et sementrør som stakk opp av bakken. Lommelykta avslørte at 60–70 centimeter nedi røret satt toppen av ei kran. Så nær. Så nær, men akk så fjern.

Madammen hadde i mellomtida returnert og stua var omvandlet til et utstillingsvindu av siste skrik innen baderomstilbehør i kritthvitt porselen, rustfritt stål og matt sort. Jeg fikk bange anelser.

Verktøyet for å stenge krana er ikke å oppdrive innafor sju blåner. Det må lages og krana drypper fortsatt. Prosjekt «det mangler bare et par lister», også kalt kjøkkenfornying 2022, er derfor satt på en kort pause. Strømmen er heldigvis tilbake så det blir varm mat til jul, mens mitt årlige julebad antakelig blir etter sinkbaljemetoden.