Scenen utspant seg da kveldsmørket konkurrerte med neonlyset fra Coop Spillum. På parkeringsplassen. En godt voksen mann holdt på å plassere handleposene i bilen ved siden av vår, han fikk det travelt da han oppdaget oss.

Vet du, sist vant jeg 1.250 kroner på radiobingoen, jeg ventet litt med å ringe inn, men 1. rekka ble min den. 1.250 kroner, det er mye penger, og for dem kan jeg spille bingo gratis i 10 uker.

Sa han og hastet videre i sitt liv.

Det var nå vi skulle få slippe oss løs og ta tilbake livet etter to år med epidemien. Slik ble det ikke. Vrakgodset i den politiske ledelsen i Russland påfører en hel befolkning i Ukraina død, smerte og angst og sender sin egen befolkning inn i en tilværelse som blir ufattelig tung i mange, mange år framover tid. Og vi andre tappes av å være tilskuere til lidelsene til et hardt prøvet folk.

Krig og uhyrlige handlinger i kjølvannet har vært en del av menneskets historie. Helt fra de første av oss, som stappet rundt på kloden og lærte seg å si at «dette er mitt». Tidligere fikk partene holde på i fred på slagmarkene, så var det opp til historikerne å fortelle om hva som skjedde. Nå er informasjonsflyten en helt annen. Vi får alt av grusomheter servert på tv-skjermen eller i sosiale medier, døgnet rundt. De fleste fra vanlig folk som deg og meg, som står midt i blodbadet. Det er opprørende.

Jeg har snakket med mange eldre mennesker etter at helvete brøt løs 24. februar. Mange av dem bor alene og derfor blir nyhetssendingene deres følgesvenn gjennom dagen. Noen av dem har enten opplevd krig som barn eller vokst opp i etterkrigstiden. Det er de som vet og kjenner til hvilken smerte de ukrainske barna er blitt påført av å sitte i bomberom hvor sirener og bomber fyller lydbildet. Krigsminner må folk bære med seg hele livet.

Personlig glemmer jeg aldri historien kjøpmann Bernt Røthe fortalte om da han som gutt var med sin far og onkel i bombekrateret der familiens butikk hadde vært i Kirkegata i Namsos. Da hadde det regnet bomber over Namsos - som det har gjort i tre uker i Ukraina. Bernt blir fortsatt rørt når han forteller om sin onkel som tok til tårene da han fant ei forvridd sølvskje i ruinene. I Ukraina gir den lille statsmannen Putin grønt lys for å bombe sykehus og drepe folk som er på flukt.

Det er bare å ønske Putin alt vondt som er, og det russiske folk alt godt. De har blitt påtvunget dette. Å leve under ondskapen, ondskapens akse som tidligere president Ronald Reagan sa om Sovjetunionen. Putin var en del av det.

Inntrykkene på skjermen er brutale. Fra faglige hold, de som vet best om menneskesinnet, blir vi rådet til å skjerme oss noe fra negative nyheter. Det er ikke enkeltdet heller, når det hjemlige nyhetsbildet preges av politikere som har jukset og tatt fra fellesskapets kasse under dekke av at de ikke forsto reglene. Folk sliter med høye strøm- og drivstoffpriser, som truer en rekke næringer. Blant annet de som frakter matvarer og medisiner til der vi bor. Når matvarepriser stiger får nye folk også flere problemer. Det er de som ikke får slippe inn i kantina på Stortinget hvor prisene på de høye smørbrødene går ned.

Hvor taktløs kan man egentlig være i slike tider?

Engasjementet i Namdalen er ikke annet enn imponerende.Det handler om en enorm giverglede og det sterke ønsket om å bidra for flyktningene fra Ukraina. Privatpersoner gir, mange er villig til å åpne sine hjem. Bedrifter og frivillige organisasjoner bidrar på sin måte. Fra kommunene hvor det jobbes på høygir for å legge til rette for flyktningene skal kunne føle seg trygge og kunne få bearbeidet sine traumatiske opplevelser. Det er ikke få puslebiter som skal være på plass. Slik er det i landet over.

En slik medmenneskelighet og varme fra namdalingene uansett ståsted, også politisk, bør være et signal til Sian-folket om at vi i denne dalen har viktigere saker å foreta oss enn å måtte forholde oss til et forkvaklet menneskesyn. Vi vet hva dere står for.

Norske kommuner er bedt av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) å bosette 35.000 flyktninger i 2022. 640 av dem kan havne i Namdalen, og 100 av dem igjen på Høylandet. Det er et stort løft, for både små og store kommuner. Det er også tvingende nødvendig for millioner av mennesker er på flukt. De fleste har av naturlige årsaker havnet i nabolandene. Som for eksempel i Slovakia, som i folketall er noe like stort som Norge. De har allerede tatt i mot over 200.000 flyktninger.Altså, vi har noe å gå på. Vi må nok belage oss på at antallet flyktninger til Norge vil stige enda mer enn de 35.000 som nå er anslått. For plutselig er bare menneskene her. Som de er i Polen og i de andre nabolandene. De vet knapt hvor de skal gjøre av alle de stakkars flyktningene.

Jeg vet ikke om tirsdager er de beste, men av og til kan det være lurt å melde seg ut for en stakket stund. For det er noe med det som vi hører før flyet letter. Ta på deg din egen oksygenmaske før du hjelper den som sitter ved deg.

Vi trenger alt av krefter for å ta vare på de som trenger oss i tiden som kommer. Dette går ikke over med det første.

Teksten i papirutgaven ble skrevet før de nye tallene fra fra IMDi ble kjent og avisa gikk i trykken.