Denne og forrige uke fikk jeg mitt møte med Namsos Samfunnshus på både godt og vondt. Første utfordring er hvor skal barna inn på øvelse. Hvor kommer de ut? Som den hardbarkede og neste Indiana Jones begav jeg meg inn døra der jeg visselig så at mine små avkom gikk inn.

Det skal sies at Namsos Samfunnshus er ett magisk sted. Borte var barna (der burde historien endt) og borte var min ellers velfungerende retningsans. Noen små herlige trippende drillpiker stod bak en glassdør, jeg smøg mitt hode inn og uten å spørre kom svaret: - Gå rett forbi og opp trappa.

Trappa var bred og god, fiskere og andre kunstverk møter meg. Opp trappa, der kom en bred, og overdrevent bred gang til syne. I all ærlighet skal det sies at alle som sto i gangen hadde minst tre meter corona-avstand. Så kom korpsdirigenten og vinket oss inn. Igjennom en for så vidt smal dør, som jeg trodde ledet til dame-toalettet, men inn i salen kom vi. Flotte musikere, flott engasjement, herlige jenter og gutter som bedriver korpsmusikk som en daglig del av sin plan om å pine sine foreldre langsomt. Men med dirigent Håvard Solums ledelse ble dette en underholdende og flott opplevelse, bortsett fra lokalets evne til å gi rettferdighet til de lovende musikeres drøm om suksess!

Jeg møtte en tidligere kollega på vei ut, og han sa tørt:- Jeg skal den veien.. Og hvor den veien førte aner jeg ikke.

Nye bygg, gamle bygg, i betong eller tre. Så er min ærlige mening; riv skiten ned. Med fasade skifer på søyler som må skrues fast for å ikke ramle i hodet på folk er tiden inne for endring. Mitt råd er å bygge ett hus som samler samfunnet og ikke splitter dem..

PS. Om noen har sett min sønn Adrian med en saksofonkasse i hånden, vær vennlig å ring meg. Sist sett gikk han mot den andre trappa til høyre for den til venstre. Namsos fortjener noe bedre. Eller et parkeringshus.