Gå til sidens hovedinnhold

Et skjebnesvangert valg

Skråblikk Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Jeg har skaffet meg hund. Kjøpt brukt, ferdig oppdratt. Den er to år og heter Skog.

Dette hundeeierlivet har jeg egentlig aldri drømt om, men det ble slik likevel. Sånn som med mye annet her i livet. Jeg har alltid vært glad i hunder, men har også alltid vært sjeleglad for å slippe alle disse hunde-oppgavene. Samboeren ville det annerledes, og da er det som kjent viktig å vurdere konsekvensene av å si nei.

Men det skal bikkja ha, den tvinger meg opp om morgenen, i god tid før jobb. Jeg er stort sett både mett og presis når jeg møter opp.

Jeg har aldri vært med på jakt, og har heller aldri hatt noe særlig ønske om det. Selv om det må nevnes at jeg er glad i å gå i fjellet. Min hund, gordonsetteren Skog, er interessert i fugl – jeg er ikke fullt så interessert. Mens hunden hopper opp i et forgjeves forsøk, holder jeg kursen stødig – rett fram.

«Det finnes mange forskjellige hundebur, du må velge…» Min samboers svoger har flere hunder, og mange råd. Det var han som tok Skog med på sin første jakt, og det var min oppgave å pakke «baggen». Nå skulle bikkja på jakt. På jobb.

«Jeg har kjøpt GPS, også må du huske alt det andre» sier samboeren i telefonen. Hunden uler som en ulv når tur-utstyret blir tatt fram. Hun løper fram og tilbake, mens jeg febrilsk forsøker å få med alt, før hun blir hentet.

Det blir stille i huset. Veldig stille.

Dagene går. Jeg begynner å kjenne en slags lengsel. Hvor er min venn, som aldri sier meg imot? Jeg tar opp telefonen, og finner fram et bilde av jegeren. Smiler litt, før jeg legger meg.

Jeg våkner brått. Farken, sent ute.

«I natt drømte jeg at jeg skulle gå på do. Da jeg åpnet dolokket, stakk Skog hodet ut», sier samboeren.

«Nå har det klikket for deg, Anna» sier jeg mens jeg løper ut. Jeg er sulten, sur og har fryktelig dårlig tid.

Det jeg lot være å nevne, var at hunden også var i mine drømmer. Sammen skulle vi finne fram i en slags borg, noe som kunne forestille et slags spill.

Jeg har alltid vært fryktelig uinteressert i hundebilder, historier om hunder, samtaler om hunder, men det var da jeg innså det; nå hadde jeg blitt en sånn fyr.

Jeg klarte jo nærmest ikke leve...uten bikkja.

Jeg kommer til å bli en fyr som går på jakt og som snakker om hund. En fyr som er interessert i å høre med fremmede, om hvordan det står til med deres hund. «Hvilket fôr spiser din hund, da?».

Vel, sånn ble det. Det er ikke noen veg tilbake nå.

Kommentarer til denne saken