Gå til sidens hovedinnhold

Et stikk er ikke nok

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Alf Efskin (91) har vært ute en vinterdag før gjennom 61 år som bygningsarbeider og arbeidsleder i byggefirmaet Birger Pedersen. Nå er han også forfatter.

Er man interessert i historie fra nyere tid, er det utrolig mye å lære om en leser boka «Et rikt arbeidsliv hos firma Birger Pedersen 1946–2007». 17-åringen fikk lærlingplass hos byggmester Pedersen i Vika 1946. Det var starten på en lang og innholdsrik yrkeskarriere. Fra de første husene i den sønderbombede heimbyen til en rekke jobber på Svalbard, og senere signalbygg i Namsos og Namdalen. Alf tilhørte generasjon som bygde landet på nytt etter nazistenes ødeleggelser på norsk jord.

Det spesielle med Efskin var hans forkjærlighet for fotografering. Dermed dokumenterte han alle oppdragene. Vi får et innblikk i hverdagene som arbeidsfolket måtte gjennom, spesielt de første åra etter 1945. Det var mang en sliten kropp som våknet til en ny arbeidsdag på den tida.

I vår kom Namsos bys historielag lag med praktboka «Gjenreisningsbyen Namsos 1949–1970» i forbindelse med byens 175-årsjubileum.

En av forfatterne, Gunnar Hojem i historielaget, sa det så treffende at har Namsos by har blitt utradert tre ganger, men også gjenreist tre ganger.

Han viste til namsosingenes evne til å stå sammen og slå ring om byen. Den krafta er fortsatt sterk, blant alle namdalinger. 30. april møtte 7.000 på Festplassen i støttemarkeringa for å beholde sykepleierutdanninga i byen.

På nattbordet ligger det altfor mange bøker, men ei blir lest. «Spionfamilien» av avdøde journalist og forfatter Kjell Fjørtoft. Interessen for bok ble vekket da jeg i høst fulgte de innholdsrike oppdateringene på Facebook til Paal Sandø fra konsertturneen «Nocturne i nord». Sammen med samboer Ragnhild Glad og Espen Sandø framførte de sanger og historier knyttet til Paals samarbeid med den kjente musikeren, tekstforfatteren og Trygve Hoff.

For mange blir det ikke jul før en har hørt «Nordnorsk julesalme».

Paal Sandø skrev om sitt forhold til Fjørtoft. Han kom inn på krigshendelsene i Finnmark og ikke minst historiene til de russiske partisanene.

Fjørtofts bok omhandler så mye. Vi møter folket fra Bakfjord i Finnmark før og under krigen, og ikke minst i den krevende gjenreisningstida, som skulle bli enda mer krevende for denne familien. Småkårsfolket ble en del av den kalde krigen. Mot familiens vilje ble den unge mannen Selmer Nilsen tvunget av Sovjet til å spionere for dem. Han ble avslørt i 1967.

Folket i Namsos mistet alt 20. april 1940. Finnmarkingene opplevde at alt av bygninger ble brent ned i vintermånedene før krigen tok slutt. Det påførte sivilbefolkninga store lidelser, spesielt for dem som gjemte seg i fjellet og langs kysten.

På mange måter er det vanskelig, om ikke umulig, å sette seg inn i de alle prøvelser krigen påførte de som ble rammet.

Når en leser bøker som dette, blir en slått av evnen folk har til å reise seg selv om det bare var askehauger og murpiper igjen der de bodde. Ville vi hatt denne evnen i dag?

Jeg velger å tro det når en ser hvordan fellesskapet har stått fram siden 12. mars. Noen har tatt større byrder enn andre.

Så kan en bli litt i tvil. Eller hva skal en si om de rundt 1.000 personene som har fritidseiendom i Sverige og har saksøkt staten? De føler seg diskriminert over at de får ikke får reise over grensa. Var dette nødvendig?

Pandemien har ikke krevd et eneste hus, men det er så altfor mange lokaler som står tomme der hvor folket ikke har en jobb å gå til. Vegger gir ly, men ikke mot ensomhet eller beskyttelse mot vonde opplevelser.

Om litt blir vi vaksinert, men som med krigens spor, vil ikke ettervirkningene av pandemien bli fjernet av et stikk.

Kommentarer til denne saken