Gå til sidens hovedinnhold

Ett koronaår er lang tid når du er under 20

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi har snart levd med koronapandemien i ett år. For noen vil det sette preg på resten av livet.

Det var 26. februar 2020 at det første tilfellet av korona eller covid-19 ble meldt i Norge, i Tromsø. Det kom fra en kvinne som hadde vært i Wuhan i Kina. Kommuneoverlegen rykket ut og sa det var svært lite sannsynlig at hun hadde smittet noen andre. Men i de neste dagene dukket det opp en rekke smittetilfeller andre steder – og det hele eksploderte etter at de som hadde vært på vinterferie og afterski i Italia og Østerrike dro med seg smitten tilbake til Norge.

Nå står snart vinterferien for døra igjen – men med helt andre restriksjoner enn for ett år siden. Utenlandsreise er omtrent utenkelig – selv nærliggende Åre virker uoppnåelig. Reiser er frarådet, men vi unngår kanskje hytteforbud og portforbud. Nedstenginga i januar utløste polkøer, slik at Vinmonopolene i den nedstengte Oslo-regionen måtte åpne igjen etter bare noen timer. En ting har pandemien lært myndighetene – du tuller ikke med nordmenns innebygde menneskerett til å dra på hytta eller handle polvarer.

Disse mer bisarre utslagene av koronapandemien er de som gjerne har vakt størst oppmerksomhet og protester. Men det er ikke middelaldrende hyttefolk med tomme polposer som har lidd mest under koronakrisen. Det er det ungdommen som har gjort.

Det er åpenbart at koronanedstenginga har rammet oss alle. Noen har mistet livet, mange er blitt virkelig syke. Noen har mistet sine nærmeste. Mange har mistet jobben eller blitt permitterte. Ensomhet blant eldre som ikke kunne ta imot besøk, isolasjon for dem som er i risikogruppene og et fortsatt ukjent antall sårbare barn som kan ha blitt utsatt for overgrep. Lista er uendelig. Men som gruppe er det ingen andre som har måttet ofre like mye som ungdommen – og det til tross for at de er de som er minst utsatt for selve sykdommen.

Videregående skoler og universiteter har vært mer eller mindre nedstengte eller heldigitale i snart ett år. Trolig ryker eksamen også i år. Selv med de beste intensjoner og digitale verktøy blir ikke undervisninga god nok til at det er forsvarlig med verken eksamen eller fagprøver som er avgjørende for resten av livet.

Fritidsaktiviteter har vært stengt ned i flere perioder. De som har satset enten på idrett eller kultur, har måttet legge planer på is, eller legge dem bort fullstendig. Viktige livsvalg er satt på vent eller forsvunnet helt. De som fra før av har hatt en vanskelig veg med å skaffe seg praksisplass har fått en nær umulig oppgave.

Og det er bare de åpenbare, synlige konsekvensene. Men hva gjør det med ungdommer som er i sin mest livskritiske fase å miste sosial omgang og tilgang på venner? Akkurat i det du skal utforske alle livets utfordringer, på godt og vondt, i kjærlighet og sorg, så blir du fratatt fotfestet som trygge, vante omgivelser og nærheten til andre mennesker gir.

Når du er 20 år er ett koronaår lang tid. Det er faktisk fem prosent av hele din levetid på jorda. Det er tid som du ikke kan få tilbake. For mange vil det ha konsekvenser livet ut. Og det finnes det ingen vaksine mot. Flyindustrien, kulturnæringene og en rekke virksomheter har fått sine krisepakker. I forrige uke lanserte regjeringa en krisepakke for ungdom. Det er bra. Men sommerskole vil ikke kunne erstatte det som for mange vil være et tapt år.

Ungdommen har fått mye kjeft også – noe av det berettiget. Grottefester og ulovlige sammenkomster er alvorlig og setter folk i fare. Men i det store og hele er det ungdommen som har tatt mest ansvar, og har ofret mest, uten at de har kunnet klage eller få gjort noe med det. Og de står bakerst i vaksinekøa.

Når vaksinene nå rulles ut, og store deler av de eldre og sårbare i risikogruppene er vaksinert, er det ungdommen som bør slippes fri først. Det beste vårtegnet og symbolet på at kampen mot pandemien er vunnet, ville vært skrik og skrål fra russen i lyse mainetter. Sjelden ville vel ungdommelig løssluppenhet vært et mer kjærkomment syn.

Kommentarer til denne saken