– Hvor er du. Kjære ...?

Stemmen i den andre enden var innsmigrende og en anelse spiss på en gang. Jeg formelig følte lommeboka krympet.

– På jobb, er det noe spesielt?

– Jeg kommer og bytter bil, denne gamle greia er håpløst tung på rattet, dessuten er den skitten innvendig og tanken nærmer seg reserve-nivået, sa stemmen.

Fruen er en av dem som klarer å avslutte en mobiltelefonsamtale med et definitivt og hørbart klikk. Lommebokfølelsen var i alle fall riktig, tenkte jeg stolt.

Den håpløse gamle bilen var ikke Forden, det var en Mercedes som fram til for en knapp måned siden var verdens beste bil.

Helt siden jeg var tidlig i tenårene har jeg vært opptatt av alt som lukter fossilt brensel, og som bråker, ruller og støyer. Jo mer, jo bedre. I en periode av livet droppet jeg etterbarberingsvannet til fordel for en skvett semisyntetisk 10w-40, og pusset boots med singelgrad SAE50 og gikk i klær som luktet lær.

Livet som motorentusiast på Bangsund har vært ensomt, og har de siste årene begrenset seg til en beltespenne fra Harley Davidson og en sjuseter diesel-Ford. Det røsker ikke akkurat snerken av kaldgrauten.

Fruen som ikke ervervet førerkort før i fjor høst har hatt et mer pragmatisk forhold til bil. Plass til smekkfulle handleposer og belyst sminkespeil på passasjersida har liksom vært standarden. Om det har stått Lada, Fiat eller Rolls-Royce på kjøretøyene har vært helt revnende likegyldig.

Fram til i sommer, da vi passerte en bilforhandler og ved vegkanten åpenbarte det seg en Mercedes, litt større, bedre og finere enn den vi satt i.

På tørr asfalt slo ABS-bremsene inn og madammen vrengte inn på plassen, mens jeg hang som et ihjelkjørt insekt mot sidevinduet.

– Vi har ikke råd, vi har to biler fra før.

– Selg dem!

– Hjelper ikke.

– Det hjelper, se her. Vi bruker et halvt statsbudsjett i måneden på røyk. Jeg slutta akkurat nå, og har da penger til lån, forsikring og diesel. Bare signer med mobilbank du, vennen – så kan du kjøre gammelbilen hjem.

Vel hjemme fylte hun stasjonsvogna med stjerne på panseret til randen med to ukers ferienødvendigheter, og satte kursen mot det blide Sørland med fire av de fem håpefulle.

– Nå er du vel fornøyd, antydet jeg da hun og ungene kom fra ferie med fartsbot, tom tank og skrapa konto.

– Skaff meg en sedan med alt utstyr og en sprekere motor, så kan du kanskje arve stjernebussen, gliste det i lyset fra finn.no.

Etter en lang ørkenvandring bak rattet på en sliten BMW 318tds, en Transporter som brant opp på Korsen, en Fiat/Peugeot det kan skrives doktoravhandlinger på, en daff Volvo fra 90-tallet og en velbrukt Ford, sitter jeg omsider bak rattet i statussymbolet fra Stuttgart (noe falmet) med stjerne på panseret. Riktignok med tom tank og to uker til lønning i en 16 år gammel bensinbrenner, men det er et nytt lys i tunnelen.

I forgårs fant jeg en boks Wd-40 i samme skap som parfyme fra Elizabeth Arden. Omsider forstår min kone meg.