Gå til sidens hovedinnhold

Ettermiddags- og kveldsbuss på bygda. Det hadde vært noe, det

Flere barn fortjener lykkelige minner, og flere fortjener å klatre hele veien fra 4H til Stortinget. Men da må det også gå en buss.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Jeg har mange minner fra barndommen min. Av mamma eller pappa som satt og venta på meg i en bil etter jeg var ferdig på korpsøvelse, teaterøvelse, korøvelse, musikktime, håndballtrening eller 4H-møte. Av pappa, som satt og sov i bilen, fordi han var utslitt etter jobb, fjøs og kommunestyremøte, men som likevel satt der og venta for at jeg skulle få delta på mest mulig. Av mamma, som kom ti minutter for sent, fordi hun hadde vært på jobb som journalist og ikke kunne dra før. Av andres foreldre, som åpna sine hjem for meg, så jeg slapp å dra hjem mellom skole og fritidsaktiviteter.

De er lykkelige, disse minnene. De sier noe om hvordan mine foreldre la til rette for at jeg skulle få delta i mest mulig, på tross av at de selv hadde en hektisk hverdag. De sier også noe om hva som var viktig i min oppvekst: å være med i sosiale og utviklende fellesskap. Men aller mest sier de noe om hva som er viktig for at barn og unge i distriktet skal kunne delta på det som skjer: At noen kjører dem til og fra.

Hvorfor deltar ikke «Ane» (11) på fotballtrening lenger? Fordi treningstidene er flytta, og hun ikke lenger når siste bussen hjem.

Hvorfor er ikke «Petter» (13) med i korpset? Fordi mora jobber skift og han ikke har noen til å kjøre seg.

Hvorfor er ikke «Kristine» (9) med på speider’n? Fordi hun ikke har noen å være hos mellom skolen og møtet, og det er så langt hjem at hun ikke rekker det om hun drar hjem.

«Jeg var den rare jenta som gikk på 4H-møte» har jeg flere ganger hørt fra tidligere kulturminister, nåværende stortingsrepresentant og stolt overhalling Trine Skei Grande, gjerne etterfulgt av et tillegg om at det var 4H som fikk henne inn i politikken og gjorde henne til leder. Deltakelse i frivillige organisasjoner i oppveksten er en viktig del av manges historie. Det har ikke bare vært meningsfullt livsinnhold i en gitt periode, det har også vært utviklende, sosialiserende og demokratiserende. Deltakelsen har gitt ledertrening, kontaktnettverk og verdifull kunnskap som har vært nyttig langt inn i voksenlivet.

Alt dette kunne kommet flere til gode. Nylig viste nedslående tall fra Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) at barne- og ungdomsorganisasjonene har mistet 20.000 medlemmer i koronaåret 2020. De burde heller vært 20.000 i pluss, ikke minst for samfunnets del. Vi taper alle på et mindre inkluderende samfunn, færre fellesskap og dårligere folkehelse. Verdien av en god oppvekst kan nesten ikke regnes i kroner og øre.

Hvordan skal vi øke deltakelsen blant barn og unge? Det har mange sagt mye om, ikke minst regjeringa, som tror hele svaret ligger i Fritidskortet, dette enestående kortet som skal gi barn og unge rett til gratis deltakelse på minst én fritidsaktivitet i uka. Det er vel og bra og løser nok noen økonomiske utfordringer for flere. Men fortsatt sitter barn og unge i distriktet altså igjen med ett spørsmål: Hvordan skal de komme seg på gratisaktiviteter når bussen har slutta å gå og mamma og pappa er på jobb?

Bedre kollektivtilbud virker sikkert som et oppnåelig tiltak i Oslo, Bodø og Bergen. Ikke i Namdalen. Kollektivtransport, det har blitt en tjeneste som leveres av private selskaper og skal lønne seg. Og for hvert anbud og hver fylkessammenslåing tjenestene går gjennom, så kommer det færre avganger ut på den andre sida. Det er klart det ikke lønner seg å kjøre busser og rutebåter i utkanter med bare 3 passasjerer, i alle fall ikke om man har blitt pressa på pris for å vinne med det laveste tilbudet.

Nylig foreslo distriktsdemografiutvalget til Victor Norman at vi her ute i distriktet skulle få lavere fly- og fergepriser. Partiene kasta seg på, og det ble vill mediekamp om å sikre seg verdifullt flesk til kommende stortingsvalg. De overså alle en vesentlig detalj: Det spiller ingen trille hva ferga koster hvis ikke den går når vi, og aller mest barna våre, trenger den.

Flere barn fortjener lykkelige minner, og flere fortjener å klatre hele veien fra 4H til Stortinget. Det er lett å skylde på foreldres verdier og vilje når barn ikke deltar, men det handler også om deres muligheter. Det burde ikke være bare opp til dem om «Ane» kommer seg på fotball og «Petter» kommer seg på korps. Det kan være opp til organisasjonene å finne løsninger, men aller mest bør det være opp til politiske myndigheter.

La dette være mitt forslag til nytt valgflesk: At våre skattepenger ikke brukes til å gjøre ferger og bowling billigere, men til å subsidiere kollektivtilbud slik at de kan opprettholdes, også på steder hvor det aldri vil lønne seg å kjøre båt og buss, men hvor vi bor så spredt at transport er livsnødvendig. Mer offentlige midler til buss og båt kan faktisk gi flere sunne og lykkelige barn enn et kort som gir gratis inngang på en fjerntliggende kino.

Ettermiddags- og kveldsbuss på bygda. Det hadde vært noe, det. Jeg frykter likevel at svaret blir det samme som fra samferdselsminister Knut Arild Hareide i debatten om Nord-Norge-banen: Det kommer ikke til å skje, og vi skaper bare falske forventninger.

Kommentarer til denne saken