Gå til sidens hovedinnhold

Fagforeninga, fagforeninga, fagforeninga

Ekstremværet korona har fått herje lenge, og etterskjelva er ennå ikke over

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg husker den følelsen. Det er tidlig en morgen i januar, midt i mine famlende 20-år. Første arbeidsdag etter juleferie. Eneste på kontoret. Jeg går inn på det store, kalde kontoret mitt med vindu mot bakgården. Pulten er rimelig tom, men det ligger et brev der. En beskjed om at arbeidsgiver tar fra meg retten til å bruke egenmelding grunnet mye fravær. Datert mens jeg var på juleferie. Svarfrist midt i juleferien.

Liten pause for kontekst: På dette tidspunktet jobba jeg i et nystarta selskap, som jeg hadde vært så dum å forlate min tidligere sjefsjobb for. Jeg trenger ikke gå i detaljer, men jeg vantrivdes, ble dårlig behandla, oversett, latterliggjort og snakka ned. De hadde ikke hørt om arbeidsmiljølov eller diskrimineringslov i det fjøset der. Jeg hadde det så dårlig den høsten at jeg sleit med å gå på jobb når mandagen kom. Derfor var jeg syk noen ganger. Arbeidsgiver gjorde ikke noe for å undersøke årsaken til det. Men de skrev altså dette brevet, hvor de tok fra meg retten til å bruke egenmelding fordi jeg hadde vært borte i forbindelse med helger.

Jeg gjorde noe riktig den dagen: Jeg ringte fagforeninga. Jeg skulle bare stille et enkelt spørsmål om hva slags rettigheter jeg hadde, men da en hjertelig stemme svarte i den andre enden, var det som om proppen løsna. Telefonsamtalen utvikla seg til et hulkete, rotete sammenbrudd, hvor jeg prøvde å få fram alt som hadde skjedd det siste halvåret. Det lød vel som et uforståelig kaos. Men da jeg var ferdig med å snakke, var fagforeningsadvokaten fortsatt der, i den andre enden. «Nå går du til legen og får ei sykemelding», sa han, «så hjelper vi deg med resten».

Og hjelpe med resten, det gjorde han, fagforeningsadvokaten. Han hjalp meg å forstå hva jeg hadde krav på og hvordan jeg skulle gå fram. Han hjalp meg å få lønna mi og attesten min. Hver gang jeg fikk en usaklig e-post fra arbeidsgiver, og det var en del ganger, hjalp han meg med hva jeg skulle svare og passa på at jeg ikke tok meg nær av tomme trusler. Han ringte meg flere ganger bare for å sjekke hvordan det gikk. Og, aller viktigst, han hjalp meg å forstå at selv om man har gjort et dårlig yrkesvalg og frivillig begynt å jobbe for to aldrende bøllefrø med store skulderputer og liten forretningsplan, så har man rettigheter. Tusen takk til Parat.

Det tok ei stund før jeg var i jobb igjen. Ei stund med omfattende arbeidssøking, søvnløse netter og selvtillit på bunnivå. Det var tøft da, men nå er den jobben en litt flau parentes på CV-en. Ikke noe jeg skryter av på jobbintervju. Ikke noe jeg tenker på i hverdagen. Likevel. Det sitter en følelse baki der et sted. Ei lita luftboble av skam som noen ganger når overflata i en ellers blank hverdag. For de skrapene vi får tidlig i livet, lager ikke så pene arr som vi tror.

Vi er mange som er eller har vært gjennom slike situasjoner i løpet av karrieren. Vi snakker ikke så mye om det, men om vi må, så kaller vi det gjerne å gå på en smell. Møte veggen. Bli utbrent. Som om det er noe vi selv har skyld i, at det bare er slik det går med oss om vi skulle finne på å reagere på andres urett. Som om vi er for svake, feige eller uegna til å takle de tøffe jobbene. Som om det virkelig er vi som burde skamme oss.

Jeg har forsøkt å gi tilbake noe av det jeg fikk den gangen, fra fagforeningsadvokaten. Da jeg senere var tillitsvalgt midt i en vanskelig fusjonsprosess, var jeg i andre enden av telefonen. Folk grein i telefonen min, på møterommet vårt og på kjøkkenet mitt. Tariffavtaler og arbeidsavtaler og tillitsbånd fløy inn og ut av åpne vinduer på alle sider av bygget. Gammelt grums gikk inn i sirkulærøkonomien som nytt, skarpt krutt. Jeg gikk på kurs, slo opp i hovedavtalen og gikk i møter med arbeidsgivers advokat på Tjuvholmen. Men aller mest gjorde jeg igjen det jeg hadde gjort den gangen for mange år sida: Jeg ringte fagforeninga. Og jeg fikk hjelp. Vi fikk hjelp. Tusen takk til NTL.

Historia mi er lita, sammenlikna med mange andres. Selv i et land som Norge, hvor arbeidsrettighetene er sterke og trepartssamarbeidet fungerer noenlunde godt, er det nok av folk som sliter. De som er i uholdbare jobbsituasjoner lenge og som ikke har mulighet til å finne ny jobb. De som kontinuerlig jobber i vikariater og midlertidige stillinger fordi de ikke finner fast grunn under beina. De som ikke har jobb og heller ikke vil få det i morra.

Jeg er i en jobb hvor alt er bra nå. Det som burde være en selvfølge, føles som et privilegium. Men det betyr ikke at fagforeninga er mindre viktig. Tariffavtalene lages ikke bare når det røyner på. De lages når ting er på stell for å sikre at de også fungerer i framtida, for å bygge gode samarbeid for velfungerende arbeidsplasser, for å passe på at vi veit hva vi skal gjøre om stormen kommer.

Stormen, den kommer nå, for mange. Ekstremværet korona har fått herje lenge, og etterskjelva er ennå ikke over. Vi er inne i ei tid hvor lønnsoppgjør så vidt går i pluss og folk finner seg i mye så lenge de beholder jobben. Ennå ligger det verste foran oss. Ennå vil mange miste posisjon og rettigheter, ennå vil store arbeidsplasser stenge døra over natta, ennå vil bedriftseiere hylles for å snu kappa etter vinden, selv når gulltronene er bygd på rester av utslitte arbeidere. Ennå kommer mange telefoner til å ringe på fagbevegelsens kontorer. Ennå må noen svare.

Det er 1. mai etter over et år med pandemi. La oss bruke denne dagen til å feire LO, YS, Unio og Akademikerne, deres mange særforbund og tusenvis av ansatte og tillitsvalgte. La oss synge med dem der de står på Youngstorget og veiver sine faner og holder sine appeller. La oss takke dem for at de er der når vi faller og samtidig passer på at vi faller minst mulig.

For vi veit jo hva vi trenger når det røyner på. Noen som kjenner oss og kjemper for oss og hevder våre rettigheter. For å sitere Arbeiderpartiets Martin Kolberg: Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.

God 1. mai!

Kommentarer til denne saken