Etter mange års medlemskap har jeg meldt meg ut av KrF. Utmeldelsen er hverken gjort i frustrasjon eller sinne, men etter lengre tids overveielse. De siste månedene har jeg veid for og imot, og kommet fram til det jeg er sikker på er en riktig beslutning: Partiet med hjerte som symbol og jeg, må skille lag.

Det viktigste argumentet er at jeg har mistet troen på KrFs politikk. Utviklingen står stille, mens klodens skjebne roterer raskere. Jeg har også mistet troen på sentrale politikeres lederegenskaper og formidlingsevne. Dårlig lederskap i kombinasjon med uklar politikk, har gjort KrF til en skygge i det politiske landskapet.

Selv medlemmer har blitt usikre på hva KrF egentlig mener. Tradisjonelle kjernesaker som det å arbeide for menneskeverdet og internasjonal solidaritet, har druknet i støyen fra lederavganger og fraksjoneringer. Partiprogrammet for neste stortingsperiode har etter min mening blitt en urealistisk kristendemokratisk «ja-til-alle-gode-formål»-liste.

Ekstraordinære krisemøter har blitt regelmessige, møter for å skape god politikk sjeldnere. Det er flere som drømmer seg tilbake til Bondeviks glansdager enn de som leter etter gode løsninger for framtida. Partiet har beveget seg bort fra å være et folkeparti til å bli et parti for rett-troende.

Kloden er syk. Utfordringene står i kø. Vi trenger politikere som kan finne nye løsninger innen miljø, verdiskaping og etiske spørsmål. Dette har ikke KrF tatt inn over seg. Faktum er at partiet har fjernet seg fra det store flertallet av velgere. Resultatet ved stortingsvalget ble under sperregrensa med 3,8 prosent. Med andre ord; kun tre av ett hundre og sekstini representanter på Stortinget.

Det hevdes med rette at partiet har blitt et marginalisert kristenkonservativt parti fra Sør-Vestlandet. KrF har både under Knut Arild Hareides og Kjell Ingolf Ropstads ledelse hatt stø kurs mot bunnen. Det sier også mye om tilstanden når flertallet av velgere som legger vekt på kristne verdier velger å ikke stemme på Kristelig folkeparti.

Personlig synes jeg det er svært problematisk at den nye partilederen blir en av to aktuelle kandidater som sitter på Stortinget, mest sannsynlig Olaug Bollestad, alternativt Dag Inge Ulstein. Den tredje kandidaten, Kjell Ingolf Ropstad, har som kjent diskvalifisert seg selv som kaptein på KrF-skuta. I realiteten betyr det at én av det betrodde mannskapet som har vært med å kjøre fartøyet på grunn, overtar kapteinsvervet. Dette lukter hverken selvransakelse eller fornyelse. Etter min mening burde partiet brukt anledningen til å bygge nye profiler som kunne revitalisere både politikk og organisasjon. Det er flere gode kandidater der ute. Den neste stortingsperioden med KrF i opposisjon burde gitt en glimrende anledning til å gjenoppstå fra de døde.

Til tross for at jeg har meldt meg ut, vil jeg savne å ikke lenger være en del av KrFs lokallag i Nærøysund. Jeg kommer til å savne de få sjelene som bokstavelig talt har stått sammen med meg i blesten på stands og folkemøter. Takket være deres engasjement og stå-på-vilje, har Nærøysund KrF hatt større innflytelse enn oppslutningen skulle tilsi.

Rent teknisk blir jeg sittende som uavhengig medlem av kommunestyret og formannskapet ut valgperioden fram til neste lokalvalg i 2023. I praksis vil jeg fortsette å engasjere meg med full styrke i lokalpolitikken. Jeg skal stå på videre for innbyggerne - spesielt for de som trenger det aller mest. Dere vil ganske sikkert kjenne meg igjen, selv om den gule T-skjorta vil bli byttet ut med en annen kledelig farge.

Far vel Kristelig folkeparti, og styr unna grunner og skjær! Dette sier jeg i takknemmelighet etter mange gode år. Nå går min ferd videre på en annen skute, og med et annet mannskap.