Så var jeg tilbake med blokk og penn,
etter et opphold blant kvinner og menn,
som veileder folk om pensjon og trygd
og hjelper nordmenn i by og i bygd.

Selv om mitt opphold i Nav ble kjapt,
så var det verken tamt eller slapt.
Her sto kunder bokstavelig i kø
på jakt etter penger til melk og brød.

Det handlet mest om tøffe saker;
om folk i nød når livet knaker,
om sykepenger og permisjon
- her har etaten en stor misjon.

For selv om vi har rikfolk i fleng,
der mange formelig vasser i «peng»,
så finnes det folk som har apati,
og de hjelpes best med empati.

Nå vil jeg skryte rettelig av,
alle de som arbeider i Nav
på kontaktsenteret i vår by
som gjør at jeg blir veldig kry.

En inkluderende arbeidsplass,
der kunnskap er et viktig kompass.
Hvor lojaliteten er kjempestor
med staten som eneste investor.

Jeg fikset ikke jobben selv,
men lærte mye likevel.
Om navet i vårt samfunnshjul
og språkets makt - en ukultur.

For reglene er skrevet slik
at du må kunne hver en flik
av lovverket fra a til å
hvis ikke kan det ille gå.

For en dag gjelder dette deg,
og neste dag så er det meg,
som ikke blir behandlet likt,
da ringer vi til Nav litt kvikt.

Der møtes vi ofte av milde folk,
de ønsker å være vår kloke tolk,
som guider oss gjennom jungelen
- men hva får de som regel igjen?

Selv om de fleste har rimelig teft,
så ender de opp med mengder av kjeft.
De skulle hatt ros, som seg hør og bør
– derfor så skriver jeg denne honnør!

Ok da, så er ikke alt like pent
og etaten kan få kritikk som fortjent.
Men jeg vet at de virkelig brenner
for jobben de har - så takk, mine venner!