Terningkast 5: Fire låter, 10 minutter, uendelig moro

Fights er aktuelle med sin første ep. Bandet består av Eirik Langva Lie (til venstre), Sigve Kvitvik, Sivert Moe og Markus Uttisrud.

Fights er aktuelle med sin første ep. Bandet består av Eirik Langva Lie (til venstre), Sigve Kvitvik, Sivert Moe og Markus Uttisrud. Foto:

DEL

Etter å ha levert en liten håndfull knakende gode låter det siste drøye året, fant Fights ut at det var på tide å servere en litt større dose høyoktan rock på sin aller første ep. Det var ikke en dag for tidlig.

Bandet frontes av overhallingen Sivert Moe, som har gjenfunnet sin indre, illsinte jeg (eventuelt, alter ego) etter noen år i singer-songwriter-gata. Det bare å takke og bukke for at ømheten materialisere seg i en røffere form, for på denne selvtitulerte ep-en har bandet for alvor funnet sin form – og Moe leverer bedre enn noen gang på vokal.

X-faktoren

Fights føyer seg elegant inn i rekka av norske band som fusjonerer rock, punk og metall på engasjerende vis. Med fanebærere og tungvektere som Kvelertak og The Good, The Bad and the Zugly, er det ikke akkurat små sko som skal fylles – eventuelt stier som skal gås, hvis du vil.

Det viser seg fort at Fights har tatt på seg store sko, fyller dem, og går ufortrødent fram. Der bandets singler stort sett har holdt et høyt nivå, viser debut-ep-en at de for alvor har x-faktoren som gjør at de takler et større format. Kombinert med et gjennomført konsept i image og uttrykk, er det er ingen tvil om at kvartetten har det som skal til for å kunne bli det neste store i norsk rock.

Hør bare på «Psympathy», som drar i gang med en bassgang som kunne vært halvsøskenet til Kvelertaks tittellåt fra episke «Nattesferd» – før låta går videre i et langt mer punka landskap.

La oss heller ikke glemme at bandet åpenbart kjenner sin skandirock, som låtene ofte er tydelig inspirert av. Lytt bare til «Meth Metal», en drivende sak som gjør at ømme nakkemuskler får det enda verre. «Wasted Times» er også i samme gate, kanskje enda mer, med sine koringer og piano.

Referanseleken og nostalgifaktoren, blandet med ungdommelig iver og virilitet, gjør at troen på rocken atter lever i beste velgående. Skjønt, den har kanskje aldri forsvunnet. Og nettopp det er det livsbejaende band som Fights sin fortjeneste.

Gøy å være med på leken

I løpet av rimelig kort tid har kvartetten utviklet et særpreg som gjør at de skiller seg ut, til tross for at de lefler med velkjente toner. Det klarer de delvis på grunn av tolkninga av den hellige treenighet – gitar, bass og trommer – som har en særegen sound. La oss heller ikke glemme Moes rå og upolerte vokalstil, som glir naturlig inn med resten, selv om det er forholdsvis ukonvensjonell sammenliknet med andre band innen den samme sjangeren.

Bandet har også skjønt greia med formatet de gir ut. Selv om ep-en bare tikker inn på drøye 10 minutter, er de fire låtene (samt en kort intro og en intermission) kontante og rett på sak. Selv om det hele er over på ganske kort tid, rommer utgivelsen essensen av det jeg gjennom møtet med Fights oppfatter som dem.

Som sagt spiller Fights musikk i den hardere enden av musikkskalaen. Men de har med det beste fra begge verdener – også den litt mykere. På «Incel Inside» kommer dette best fram, hvor aggresjonen (eventuelt, energien – stryk etter eget ønske) leveres i en pakke som også er utpreget melodisk og har nydelige harmonier.

Hovedårsaken til at ep-en framstår som så god kan tilskrives samtlige ovennevnte elementer, men til syvende og sist er det sterk låtskriving og smittende spilleglede som gjør at den stikker seg ut. Fights er artige og lekne karer, og det er bare å leke med. For det er ikke ofte at fire på rad er så artig som dette.

Fights - Fights

Fights - Fights Foto:

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken