Uttalelsen er med på å sette by og land opp mot hverandre. I natt lå jeg å grubla litt på hva det var som traff sånn. Det er bare å slå fast at pandemien har bidratt til å forsterke en av de minst konstruktive konfliktlinjene i Norge i dag: by mot land. Og storby mot mindre byer.

Ordfører Torgeir Dahl satte ord på det noen sikkert har følt lenge: Han er lite imponert. Det vi driver med her i Oslo går utover alle de andre, mindre kommunene. Det er vi i hovedstaden som ikke får det til. Jeg mener det er viktig å forstå hva lang reiseveg, høye fergepriser og lokalsykehus betyr for folk.

Vi byboere må lytte til dem som bor i distriktene når de forteller om utfordringene sine – som vi som bor langs ruta til 37-bussen ikke kjenner på kroppen. Men jeg ønsker meg også gjensidig forståelse. For å beskrive min hverdag: Jeg bor i en bydel der folk bor trangt og uteområdene er mye brukt. Noen dager er det så mye folk i parken at selv om de fleste bruker munnbind, føles ikke søndagsturen trygg.

Få, om noen, har en hage de kan bruke. Er du i risikogruppa kan det være litt skummelt å ta heisen når du skal ut. I min bydel vokser nesten femti prosent av barna opp i fattigdom. Det er nok mange flere som ikke har eget soverom, enn noen tror. Full nedstenging av byen er åpenbart mer krevende for disse familiene, enn for dem som kan sende tenåringen ned i en kjellerstue. Og nedstenginga av Oslo har vart mye lenger og vært langt mer omfattende enn i andre kommuner.

Byer har flere i serviceyrker og mange små aktører. Utelivet og kulturlivet vi pleier å ha glede av, blør. Det betyr både at mange flere står i førstelinjetjenesten og med mye menneskelig kontakt, og at mange flere står i fare for å miste jobben. Ensomhet er nok rikelig fordelt mellom bygd og by, men følelsen av å være innestengt er det nok mange som kjenner på i Oslo nå.

Påstandene om at «innvandrerbefolkninga» ikke forstår smittevern er også urimelige. Jeg tok opp denne problemstillinga i Stortinget i oktober, blant annet. Men det er krevende å nå ut til en så sammensatt befolkning. I tillegg er det disse som bor tettest, og som ofte står i førstelinjetjenesten i arbeidet sitt. Mange av dem har kritiske jobber og er derfor mer utsatt. Vi skylder dem en takk.

For en tid tilbake skulle jeg ta toget fra Lillehammer til Oslo. Der jeg vandret med munnbind rundt på stasjonen følte jeg mange kikka rart på meg. Det er en følelse mange Oslo-folk har satt ord på. Vi har noen forholdsregler i byen som vi har levd med lenge, men som vi føler blir møtte med hoderysting andre steder. Da kjennes det gjerne urettferdig å bli møtt med beskjed om at vi «ikke har kontroll» og ikke er «strenge nok».

Dette er en dugnad, hvor de aller fleste legger ned en stor innsats. I Oslo er vi vant med å ta flere forholdsregler enn man er mange andre steder. Min oppfordring er derfor: La oss prøve å forstå at det leves ulike liv. Det er ikke sånn at noen er bedre, eller har det verre enn andre. Korona er tøft for alle. Både i Oslo og i Molde. Men byene har sine spesielle utfordringer i en pandemi.

Molde-ordførerens utspill var nok ikke ment som et angrep på alle oss som bor her i byen. Men det gjorde at demninga brast for mange. Følelsene han satte i gang var ekte og noe mange har følt på, lenge.

NA har innhentet tillatelse til å bruke dette innlegget som Trine Skei Grande har postet på Facebook-side.