Behovet for å tilpasse og utvikle infrastrukturen for å møte klimaendringene har for lengst truffet vann- og avløpssektoren. Kommunene landet rundt jobber kontinuerlig med å beskytte vannkilder og transportsystem, og tilpasse prosessanlegg mot følgene av stadig mer uforutsigbare klimatiske forhold. Vi opplever hyppigere ekstremnedbør, skred og flomsituasjoner, men også lengre perioder med tørke. Dette gjør det mer krevende for kommunene å levere nok og kvalitetsmessig godt drikkevann til innbyggerne, og til å møte kravene til forsvarlig håndtering av avløpsvann før det slippes tilbake i lokale vannmiljøer.

Norsk Vann har beregnet investeringsbehovet i kommunal vann- og avløpssektor til 332 milliarder kroner frem mot 2040. I tillegg til behovet for klimatilpassing påvirker befolkningsutvikling, nye krav fra myndighetene for å sikre våre verdifulle vannmiljøer, og vedlikeholdsetterslep, det store investeringsbehovet.

Situasjonen i Oslo, der innbyggerne nå sterkt oppfordres til å redusere sitt vannforbruk, kan knyttes både til klimaendringer og befolkningsvekst. Kommunens vann- og avløpsetat har i lang tid jobbet for å få aksept for behovet for økt kapasitet og leveringssikkerhet i vannforsyningen, og er nå i gang med et omfattende prosjekt for å hente vann fra Holsfjorden. Prosjektet er svært kostbart, men Oslo har også mange innbyggere å fordele byrden på.

Slik er det ikke over alt i landet. Kommuner i mer spredtbygde strøk har også store utfordringer med å tilpasse vann- og avløpsinfrastrukturen til den nye klimahverdagen og til strengere krav fra myndighetene. Med færre hoder å fordele utbyggingskostnadene på, må vi forvente store gebyrøkninger for den enkelte husstand. En tredobling av dagens gebyrnivå, på i gjennomsnitt 10 000 kroner, opp mot 30-40 000 kroner i året, vil ikke være uvanlig i 2040. Det er en utfordring både lokal- og rikspolitikere må ta inn over seg, dersom vi skal sikre bærekraftig utvikling i økonomisk, sosial og miljømessig forstand.

Vann- og avløpssektoren står overfor flere utfordringer som påvirker både evnen til å bygge ut og tilpasse infrastrukturen til et mer uforutsigbart klima, men også evnen til å drifte og vedlikeholde den livsviktige infrastrukturen. Mest alvorlig er kanskje utfordringen med å få tak i nok kompetanse og kapasitet. Sektoren trenger flere kloke hoder og flinke hender, med både ingeniørutdanning og fagutdanning, til å jobbe med de mange utfordrende og spennende oppgavene vi står overfor.

I tillegg er det meldt om kapasitetsutfordringer i leverandørbransjen. Rådgivere og entreprenører vil rett og slett ikke kunne respondere på alle anbudene som må komme på vann- og avløpsområdet de neste årene. Særlig gjelder det oppdrag knyttet til avløpsrensing, der myndighetene har satt strenge tidsfrister til kommunene for å overholde rensekrav.

Derfor vil det være nødvendig med både sentrale prioriteringer og lokalt samarbeid om infrastrukturprosjekter, slik at kommunene ikke må ta til takke med løsninger som er både unødvendig kostbare for innbyggerne og dårlige for vannmiljøet vi alle ønsker å beskytte.