Slutten av tjueåra treffer altså på en helt egen måte. Det er ikke veldig mange år siden jeg kunne snøre på meg sko med verdens tynneste såler, og tråkke rundt på brostein hele dagen – uten konsekvens. Nå er valg av sko en avgjørende del av dagen. Om jeg tar feil valg vet jeg at ryggen vil lide hele kvelden.

Og om vi skal snakke om rygg. Altså, hva skjer med ryggen når man nærmer seg 30? Hvorfor er den sånn her? Å komme meg ut av senga har blitt en egen vitenskap, og så fort hodet har vært vridd litt feil på puta i løpet av natta kan nakken være ute av spill i dagevis. Det er jo helt idiotisk at kroppen skal klage så voldsomt over en så liten detalj som hvordan jeg tilfeldigvis sov den natta.

Ryggen, nakken og føttene er nå en ting. Disse tingene kan lindres, forhindres og leges. Men det aller, aller verste er fyllesyken. Fyllesyken er helt krise om dagen, og det skal så lite til før hele dagen derpå må tilbringes i horisontal stilling på sofaen.

Og fyllesyken kommer ikke lenger bare etter de sykeste festene. Den sniker seg innpå etter bare noen øl etter jobb, eller en litt for hyggelig fredagsmiddag. En fest er dermed ikke lenger noe som skjer én kveld, det er minst ti timer neste dag som er vekk på grunn av den festen, og der hvor jeg tidligere ikke tenkte spesielt mye på om jeg skulle være med på en fest eller ei – så er dette nå er alvorlig vurdering. Hvor gøy blir det? Hvor mye kan jeg drikke før neste dag er fullstendig ødelagt? Er det verdt det?

Jeg trodde at en av grunnene til at man fester mindre med åra er fordi man ikke har tid, men det viser seg derimot at det er fyllesyken som er party pooper nummer én. Så når jeg endelig har kommet til et perfekt punkt i livet hvor jeg har penger til overs, og råd til å kjøpe øl på byen – ender jeg altså opp med å droppe en del fester, bare fordi jeg ikke orker dagen derpå.

Mens jeg skriver dette er jeg midt i å komme meg etter en av tidenes fester, som definitivt var verdt den påfølgende fyllesyken: mitt eget utdrikningslag. Og sånn som jeg ser det nå så kan jeg leve lykkelig resten av mine dager om dette er min siste fest noen gang. Så bra som den dagen var hadde vært den perfekte avskjeden med alkohol for alltid. Men det skal sies at jeg denne dagen har brukt sju timer til å holde meg oppreist lenge nok til å få i meg en burger fra McDonalds, så det kan hende jeg er litt for tett på det til å ta spesielt gode valg i dag.

Aldring er definitivt en ekte greie, og for noen år tilbake ville jeg aldri tenkt at det skulle være så veldig stor forskjell på 24 og 29, men det kan jeg bare skrive under på at det er. Det er som natt og dag, egentlig – og det krever mer for å holde kroppen i gang. Den krever mer vann, mindre koffein, mer søvn, bedre næring, mer støtte i korsryggen om natta og generelt flere gode valg enn dårlige.

For hver dag som går er det litt flere linjer i ansiktet, litt mindre glans i håret, og trangen til å legge seg i titida på en fredag har begynt å melde seg. Jeg kan ikke lenger drikke kaffe som om det var vann, og multivitaminene har sneket seg inn på nattbordet.

Jaja. Forfallet er ekte, og det er brutalt. Men det er da det gjelder å huske min mors visdomsord: det er mye verre å ikke få lov til å bli eldre.