Se godt på bildet. Krykkjeungen på bryggerekka på Rørvik er snart på vei ut i Nord-Atlanteren der arten tilbringer vinterhalvåret sammen med resten av kolonien. Sannsynligheten for at ungen vender tilbake, er liten. Utrolig nok til lettelse for mange rørvikinger som helst ser at det støyende uvesenet som skiter ned naust- og hustak forblir ute i havskodda.

Ifølge Artsdatabanken er det tragiske fakta at måkearten har gått dramatisk tilbake siden 1980-tallet. Arten er karakterisert som sterkt truet og står oppført på rødlista. Det er fristende å trekke fram det gamle anti-kommunistiske slagordet; «bedre død enn rød», som en illustrasjon på hva mange tenker om denne deltavingede superflygeren.

Tallene er dramatiske: I 2005 ble den norske hekkebestanden vurdert til å være i størrelsesorden 700 000 reproduserende individer. En ny beregning fra 2015 angav rundt 175 000 – en nedgang på syttifem prosent. Om trenden fortsetter, er det bare rundt 44 000 individer tilbake i 2025.

I formiddag foretok familien en uformell telling av den noe glisne Rørvik-kolonien. Tallene er omtrent som følger: Takene på bryggerekka mot Norveg 280 krykkjer, Berggården 100, Det gamle Televerk-bygget 130. I tillegg kom et og annet flygende individ. På krykkjehotellet talte vi et tjuetalls individer. Totalt ble det talt rundt 540 krykkjer.

Etter å ha bodd på Rørvik i snart ti år, herunder med snart to perioder i kommunestyret, har det såkalte krykkjeproblemet vært stadig tilbakevendende. Nedskiting av Berggården og takene på bryggerekka får sinnene i kok. Det har ikke vært mangel på kreativitet for å få det hekkende uvesenet til å tvangsflytte – helst langt nok unna til at måkearten hverken synes eller høres. Av flere kreative virkemidler kan nevnes alt fra bevegelige vaiere som raserer reir på Bergårdstaket, til det nå omtalte krykkjehotellet. Så langt har hotellet vist seg som et like sporadisk bosted som humlehotellene. Humler og krykkjer er som oss mennesker, kresne med tanke på bopel.

At krykkja blir karakterisert som et problem, fordi de bråker og skiter, illustrerer hvor galt det har gått. Det er ikke krykkja som er hovedproblemet, men hvordan vi mennesker de siste tiårene vil forme fugler og dyr slik at de tilpasser seg oss. Med Rørvikdagan friskt i minne, finnes det nok av eksempler på en lang mer tallrik art som både bråker og skiter, uten at vi så mye som hever en knyttneve for å stanse dem fra å komme tilbake. Underlig.

Fra mitt ståsted er ikke krykkja et problem, men en herlig berikelse. I likhet med cruisepassasjerer og andre tilreisende, stiller jeg meg ofte opp og ser på det yrende fuglelivet på takene. Fra hekking til ungene er klekket, og avreise ut i Atlanteren. Skrikene og levenet savnes, og når de vender tilbake forteller de at våren har kommet hjem.

Da jeg fra talerstolen i kommunestyret kommenterte investeringen i krykkjehotellet og la fram tall om den dramatiske og prosentvise nedgangen av arten, ble det fra en tilhører tørt kommentert: «Om noen år har problemet løst seg sjøl». Ja, dessverre. En fattig trøst for krykkja får være at de er i godt selskap. Tusenvis av arter vil med sannsynlighet bli utryddet de neste tiårene.

Krykkja er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl som lever av virvelløse dyr og småfisk. La oss håpe kolonien på i overkant av 500 fra Rørvik fortsatt finner mat ute på åpent hav, og at de vender tilbake neste vår. Selv om forskning viser noe annet.