Gå til sidens hovedinnhold

Frihetsfølelsen kom da sykepleier Liv satte sprøyta

Den telefonen fra Hamar skulle nå aldri komme heller, men så ringte det. Med ett ble jeg rusa av alle kroppens endorfiner og beslektede stoffer.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Hallo, det er Martin ved vaksinestasjon i Namsos. Vi har noen doser av Pfizer igjen på tampen av dagen, hvis du vil.»

Før han hadde snakket ferdig, var jeg på tur inn i bilen. Jeg følte meg privilegert. Jeg var klar for det etterlengtede stikket. Jeg er typisk norsk. For her til lands strømmer folk til vaksinelokalene, noe som bidrar til at samfunnet kan åpne opp for fullt igjen om ikke altfor lang tid.

Hvorfor er det slik at nordmenn lar seg vaksinere i så stor grad?

Fagdirektør Steinar Madsen hos Legemiddelverket forklarte det slik i NRK-programmet «Abels Tårn» slik: «Nordmenn har tillit til politikerne, tillit til fagmyndighetene, slik er det ikke i andre land».

Madsen, som talte EU rett imot da han på et tidlig tidspunkt advarte om bivirkningene av AstraZeneca-vaksinen, kom også inn på vaksineskepsisen, som er sterk i en rekke europeiske land.

Han fortalte at forskning viser at skepsisen står sterkest blant dem som stemmer på populistiske partier både på høyre- og venstresida. Så vet vi det. I Norge har ikke slike partier fått fotfeste – selv om en skulle tro noe annet om en tar et sveip på sosiale medier. Der florerer det av konspirasjonsteorier og vandrende leksikon, som sitter bak tastaturet og sprer sin mistenksomhet om alt og alle.

Takk og pris for at de ikke når gjennom med sitt budskap om de prøver aldri så mye.

Jeg møtte flere jevnaldringer som fikk være med på denne ekstra runden på ettermiddagen. De var like takknemlige som meg. Hva gjør det med oss som har første dose? Vi er beskyttet først om knappe tre uker, og i slutten av august er jeg fullvaksinert. Det gjør godt å tenke på.

Da det hele braket løs 12. mars 2020, tok jeg det nesten for gitt at jeg kunne bli smittet. Nå er sjansen stor for at jeg slipper dette svineriet av et virus, som det faktisk er for mange. Jeg kjenner til dem som plages med pusten selv om en er erklært «frisk». De som ennå ikke har fått tilbake smaks- og luktesansen. Eller at det smaker oppvaskvann av brus.

Så har vi alle lest om dem som ikke klarer å komme seg tilbake i jobb, som den unge lærerinna som ikke tålte lyder. Det hjalp ikke heller at hennes snille elever satt og hvisket til hverandre i timene. Ennå vet vi ikke alt om ettervirkningene for dem som har blitt syke av covid-19 og hvor lenge de må slite i hverdagen.

Men det viktigste for meg er at sjansen er redusert betraktelig for at jeg ikke smitter andre om jeg i tillegg forholder meg til de gjeldende smittevernreglene. Det betyr mye, spesielt når en ser hvilke konsekvenser et smitteutbrudd har for enkeltindivider og lokalsamfunn.

I Nærøysund og Trondheim har de hatt flere runder med smitte. Gjennom god smittesporing og at folk har opptrådt som de skal, har de klart å slå det ned. Nå er de inn i en ny runde med munnbind og tiltak som begrenser det sosiale livet. Slitsomt, men nødvendig.

Pandemien er slett ikke over, selv om overlege Preben Aavitsland i Folkehelseinstituttet tvitret det gledestrålende i helga. Men smittetallene og innlagte pasienter på sykehus går ned samtidig som man snart er ferdig med å vaksinere alle med underliggende sykdommer. Likevel er Camilla Stoltenberg og Bent Høie på hugget med å advare at vi ikke må slippe oss løs. Nye farer kan lure om vi ikke holder stø kurs.

Men midt oppe i dette må det være lov å kjenne på at det går riktig veg. Dyrke gleden, som folk har gjort ved å legge ut bilder av seg selv på Facebook etter at de har fått stikket. Så bra, tenker jeg, men selvsagt slår da vaksinesjalusien inn. For slikt irriterer de som alltid finner noe å skulle hakke ned på. Hvor tar de alt fra? Denne offentlige gapestokken er kanskje en årsak til at mange smittede murer seg inne i frykt for reaksjoner i sosiale medier eller at de vil unngå å bli bitt av bygdedyra som jager rundt og sprer uhygge.

Nå kunne ikke Martin fortelle meg at jeg hadde sju riktige Lotto-tall med all den frihet det kunne ha gitt meg. Likevel fikk jeg en frihetsfølelse med det samme sykepleier Liv Riseth satte sprøyta i overarmen.

Så slo en annen tanke inn. Jeg hadde utført min del av samfunnsplikten og møtt opp. Typisk norsk, heldigvis. Jeg er glad for at det er noen som vet bedre enn meg på medisinske områder. Hvem andre skulle en stole på? Å spille lotto med helsa fra ukvalifisert hold er risikabelt og gir ingen gevinst.

Kommentarer til denne saken