«I en verden så liten, men endå så stor.»

(Terje Nielsen i visa Æ og min elskede)

I dag fikk Norge 3 gullmedaljer og 2 sølvmedaljer i Beijing i den 24. olympiske vinterleken. Og vi jubler høyt alle vi sportsinteresserte, alle støtteapparater som vinner, alle idrettsutøvere som vinner. Som sportsinteresserte og sportsgale jubler vi med nasjonal stolthet. OL-arrangør Kina jubler. Der er det også nasjonal jubel over et arrangement som viser fram det beste av Kina.

De som ikke jubler er alle de som ikke får leve i tråd med FN sine vedtatte og godt formulerte Menneskerettigheter. Av de er det også mange i Kina.

Amnesty sin rapport CHINA 2020 dokumenterer dødsstraff, overvåking og sensur. Det går stadig verre for menneskerettighetene i Kina.

Hvert år henretter Kina flere mennesker enn resten av verden til sammen, befolkningen overvåkes og ytringsfriheten angripes (Rapport China 2020).

Samtidig ser vi at Russland marsjerer og utplasserer 150.000 soldater på grensa mot Ukraina. Nato-landene varsler at Russland invaderer Ukraina i morgen (onsdag 16. februar) men Putin sier at verken han eller Russland ønsker noen krig. Vestlige soldater og våpen sendes omkring i et raskt tempo.

I kampen for nullutslippssamfunnet i 2050 er hele situasjonen lite smart.

Om de antikke olympiadene kan en lese:

«Lekene hadde en kultisk og seremoniell ramme, og var til ære for guden Zevs. Under lekene hersket det en hellig fred mellom de ellers så krigerske bystatene.» (Norges Olympiske museum Lillehammer)

Selvsagt kan en si mye om menneskerettigheter i Antikkens Hellas.

Og en kan lure: «Har verden gått framover til beste for menneskeheten»

Og en kan lytte videre til Terje Nielsen:

«Den som leve får se, det som skjer det får skje

Men, det er nu det må skje, det e nu vi e te»