Da jeg var liten, var noe av det mest eventyrlige jeg visste å gå i fjæra. På en fremmed og uutforsket plass. Gjerne en plass hvor heller ingen andre hadde vært på ferde. For da kunne man finne ukjente skatter.

Og dem manglet det ikke på. Jeg minnes flaskeposten som stammet fra en plass nordpå. Innsamlingsbøssa som hadde funnet vegen helt fra Storbritannia. På mange måter var dette en innsikt i en verden som lå langt bort fra min trygge tilværelse på den lille plassen jeg vokste opp.

Slik var det i mange år. Selv da jeg ble voksen. Da tok jeg med mine yngre søsken med på oppdagelsesferd. Lite hadde forandret seg, skattene ventet fortsatt. Det var helt fram til en dag som har brent seg fast i hukommelsen.

For på ei bortgjemt, steinete strand, fant jeg noe uvanlig mellom steinene. I hvert fall etter mine egne standarder. Der lå det nemlig en plasttønne full av olje. Selv om jeg var i slutten av tenåra, og opptatt av helt andre ting enn miljøvern, ble tønna med heim. En kjapp undersøkelse fra mer kyndige folk enn meg selv, kunne med rimelig sikkerhet si at dette dreide seg om brukt smøreolje fra et skip. Kastet på hav. Out of sight, out of mind.

Tønna ble, etter ferden på havet, levert på riktig sted. Årene gikk uten at det gjorde noe mer inntrykk. Men noe skurret i bakhodet. For på turene i nærmiljøet la jeg merke til at mengden dritt og lort i fjæra økte, omtrent for hver dag. På plassen som betyr mer for meg enn noen annen.

Så en regntung høstdag for en del år tilbake skjedde det noe som endret en hel del for meg. På stranda jeg elsker mest av alle, begynte jeg å plukke opp plastsøppel. Og jeg ble overrasket over mengdene. Søppelsekkene ble fulle på et blunk. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre det skikkelig.

I fire år har jeg gått turer med ujevne mellomrom når jeg har vært hjemme. For å plukke søppel. Og du verden hvor mye rart man finner. Gamle støvler, plastflasker, fiskeutstyr, tau. Og ikke minst enorme mengder avfall fra oppdrettsnæringa.

Søppelhaugene ble større for hver tur. Turene ble lengre. Motivasjonen større.

Hvert år ender minst åtte millioner tonn plast i havet. Ifølge FNs miljøprogram har menneskeheten produsert 8,3 milliarder tonn plast siden 50-tallet. 60 prosent av dem har enten havnet på en fylling eller i naturen.

Tall som dette har gjort meg mismotet fra tid til annen. Hvorfor skal jeg gidde, når det spys ut mengder av forsøpling hvert sekund, og få av forsøplerne tar ansvar?

Men én ting fikk motivasjonen på plass umiddelbart tidligere i år.

For da jeg etter vinteren i år kom tilbake til stranda mi, plukket jeg søppel igjen. Da ble det kun to søppelsekker. Ikke 20. Det viser at vi alle kan utgjøre en reell forskjell. En søppelpose av gangen. Så hva venter du på?