Ganske tilfeldig bosatte vi oss på et tettsted, sjøl om det rent nasjonalt (og globalt) kan karakteriseres som i periferien. Dog var barna sikret en trygg skolegang, uten stadig å bli konfrontert med at skolen skulle legges ned.

Undertegnede engasjerte seg tidlig i lokalpolitikken, og det tok ikke lang tid før problematikken skole-nedleggelser dukket opp. Det første i så måte var Lauga, deretter ble det Fikkan, Værum, Lund, Salsbruket og Abelvær. Dette var svært tunge avgjørelser å ta. Hele tiden lå det økonomiske betraktninger bak. Men noen ganger sviktende elevtall. Og jeg har tenkt: «Men nå med det vel være nok»? Det har vært skiftende regjerings-farge gjennom disse mange årene.

Dessverre ser det ut som at mitt ønske om at «nok er nok», ikke slår til. I nye Nærøysund kommune er vi blitt presentert nye forslag i budsjettsammenheng som vil berøre skolestrukturen. Skal dette kunne karakteriseres som god samfunnsutvikling?

Så ser vi jo at det også i Namsos nå foreslås struktur-endringer i skoleverket (les: nedleggelser). I den forbindelse ser jeg at Namdalsavisa både i lederartikkel og annen spalteplass stiller betimelige spørsmål. Er dette forsvarlig, lokal politikk? Spesielt er det viktig å påpeke dette med reiseavstander og omkostning i så henseende for de alle minste barna. Samt at viktige møteplasser i små lokalsamfunn forvitrer. Glimrende beskrevet av tidligere rektor i Namsos, Kåre Ålberg, i Namdalsavisa.

Les også

Gode skolebyråkrater: Hva tenker dere om landsbyen?

Er det manglende ressurser totalt innenfor kommune-økonomien som er årsaker til det ovenfornevnte, eller handler det om prioritering? Kan det være at «signal-bygg» og andre prestisjeprosjekt krever for mye rent budsjettmessig?