«Hvor var du da Norge slo Brasil?»

«Vi kunne vunnet VM det året»

«Gjenopplev Norge-Brasil fra '98»

«I dag er det 16 år siden...»

«...Nå er det 22 år siden»

Det er noen av overskriftene som finnes om man googler Norge-Brasil. Nå er det faktisk 23 år siden.

20-årsdagen til mirakelet i Marseille (altså, Norge-Brasil) ble feiret med en ny kamp mellom Norge og Brasil, arrangert av Aftenposten på Ullevål stadion. Jeg er veldig for å ta vare på historien, også denne. Da Kjetil Rekdal scoret på straffe, og Norge på mirakuløst vis slo stjernene fra Brasil.

Men jeg nærmer meg 30 år, og er for ung til å huske det. Ja, jeg vet at Norge også var i mesterskap i 2000. Steffen Iversen scoret det eneste målet. Jeg husker ikke det heller. Og jeg har begynt å få noen grå hår.

Det første jeg kan huske av fotball var høsten 2002. Da Rosenborg møtte Inter i Champions League. Kampen endte 2–2 etter to scoringer av unggutten Azar Karadas. Et annet talent som begynte å blomstre på den tiden var Jan Gunnar Solli. På landslaget var Carew den unge stjerna.

Nå har han lagt opp for lengst og reklamerer for lykkebokser, stillongs og annet ræl for ComeOn.com. Solli og Karadas har også lagt opp for lengst. Med andre ord, jeg har fulgt med på fotball i minst en hel fotballkarriere.

Men disse pensjonerte fotballspillerne var altså unge talenter to år ETTER forrige mesterskap.

Jeg gikk i første klasse da Steffen Iversen scoret mot Spania i år 2000.

Jeg har aldri opplevd det norske fotballandslaget i et mesterskap. Men gud bedre så mange nedturer det har vært. Om man tar folketall i betraktning, og det faktum at vi bor i et land hvor vi er best med ski på beina – har ikke Norge vært så aller verst de 20 årene jeg har fulgt med.

På FIFA-rankinga er vi nummer 39. San Marino er nummer 210, på sisteplass. Vi er bedre enn veldig mange andre. Vi er nesten alltid nesten gode nok for mesterskap. Det har vi vært i 20 år. Jeg er så vant med at vi aldri er med i mesterskap, så det er ikke et kjempeproblem for meg. Men selv om det er godt med Drillo-is, så er det grenser for hvor lenge denne historien kan være så tett knyttet opp mot oss i dag. Det er ikke bare lenge siden. Det er komisk lenge siden.

Jeg må si jeg føler med dem som kommenterer og dekker landslaget i pressen. De som skriver, etter hver bidige kamp. De som analyserer landslaget. I 20 år har de diskutert følgende spørsmål: Kommer vi til mesterskap nå? Alltid er vi så nære, og alltid går det galt. Dette må de faktisk forholde seg til, og ta på alvor at noen faktisk har trua. I 20 år!

Nå ser laget bedre ut enn på lenge. Kan det gå nå da? Kan det lykkes? Kom igjen nå da, Haaland!