For to år siden pakket jeg ned sakene mine i Oslo og flyttet til Høylandet for å leve, og sannsynligvis dø her. Det er et av de smarteste valgene jeg har tatt. Men overgangen var ikke uten omstillinger. Her følger mine ti fremste tips til nyinnflyttede namdalinger!

10) Alt er relativt

Namdalinger vegrer seg for konkrete svar og tidsangivelser. Mitt første møte med fenomenet var ved bestillinga av et lokalt flyttebyrå, da jeg spurte om de kunne komme på lørdagen. «Nå, vi skal nok få til noe», svarte de og stilte opp på fredag kveld. Ved spørsmål om når flyttelasset var fremme, ble jeg informert om at «Nå, det kommer nok fram» og da de ankom uanmeldt et par dager senere og jeg spurte om prisen var svaret «Nå, vi blir nok enige om noe». Det ble vi, og prisen lå en god tredel under de østnorske flyttebyråene, men jeg ville løyet om jeg sa det var slik jeg var vant til å gjøre business.

9) Besøk kommer uanmeldt

Mitt første besøk kom fra en person jeg fremdeles ikke aner hvem er, som trasket inn på kjøkkenet mitt og annonserte at «du bor ikke her», noe jeg påviselig gjorde. Etter ti år med et sosialt liv styrt av Googlekalenderen og Facebooks RVSP-protokoll, ble jeg så forfjamset at jeg spurte om vedkommende ville ha en slant av kaffen jeg akkurat hadde satt på, og det ville han.

8) Ha servering og kaffe klar

På Høylandet ble jeg introdusert for fenomenet «skuffkak», som betyr kaker man har i skuffen for spontane serveringer. Dette er ekstremt praktisk, da man oftest ikke rekker å stelle i stand mer før det plutselige besøket reiser seg og erklærer «nei, jeg kan ikke kan sitte her hele dagen».

7) Namdalinger legger ikke på seg

Basert på mine observasjoner, har namdalinger et kosthold som består av 75 prosent brød, potet, saus, øl og skuffkak, men legger tilsynelatende ikke på seg av dette. Med et snitt på fire-fem kakebesøk i uken må Oslo-folk, med et sett gener som gjennom evolusjonen er tilpasset sashimi, økologisk lavkarbo-IPA og løping etter trikk både fram og tilbake til jobb, passe ekstra på her.

6) Ingen går for moro skyld

Namdalinger er i konstant aktivitet, men spaserer aldri noe sted uten mål og mening. Trasker man i skogen, er det for å jakte, hogge ved eller plukke sopp. Om du promenerer langs veien, går folk ut fra at bilen din har brutt sammen og tilbyr deg skyss, og alle mine forsøk på å bli kjent med Høylandet langs riksveien til fots har endt med at folk insisterer på å kjøre meg hjem igjen.

5) Alle har sidegeskjefter

I Oslo er den viktigste identitetsmarkøren hva man jobber med, samt det faktum at man har «litt for mye å gjøre for tiden». Om man spør en namdaling hva man driver med, svarer de gjerne hva de holder på med akkurat i øyeblikket, som «Jeg fisker», eller «Eig sitt no». Jobben er underordnet, sannsynligvis fordi alle har fire–fem av dem. Jeg har knapt møtt på en person som ikke sitter i fire komiteer, har tre politiske verv, driver en festival eller plantasje på si og er med i både kor og teater, uten at dette ser ut til å gå ut over nattesøvnen.

4) Namdalinger har et avmålt følelsesliv

Etter et halvt liv i Oslo er jeg vant til at alle kringkaster følelsene sine til enhver tid, helst uten oppfordring og gjerne uten at man kjenner vedkommende. Sykemeldingene sitter løst om man blir motsagt på jobb eller favorittinfluenceren din har forstuet ankelen. I denne landsdelen må du ganske dypt i skuffkakene før du får høre at noen har gjennomgått en skilsmisse eller har hatt et dødsfall i nær familie, og om du spør hvordan det går klarer du til nøds å hale ut et avmålt «nå..”, noe som er det nærmeste man kommer et emosjonelt utbrudd.

3) Alle stiller på dugnad

Det kan virke som om hele Namdalen er bygget på dugnad, og at folk har en sjette sans for å lukte når og hvor dette foregår. Da jeg satt opp flaggstang i hagen, var det plutselig intet mindre enn seks personer som hjalp til, sjauet og hoiet rundt – inkludert en bussjåfør som hadde tatt en pause i ruten sin.

2) En dobbel negativ er en positiv

Denne tok det meg litt tid å lære, men om du stiller et enkelt spørsmål – som om hvordan noe smaker, får du ofte vite at «Nå, det er ikke vondt i hvert fall». «Ikke vondt» betyr «godt», da minus og minus blir pluss. Så om legen sier at «Du blir ikke verre av disse», betyr det ikke bare at det er trygt å ta medisinen du er blitt foreskrevet, men at de i tillegg faktisk kan gjøre deg bedre.

1) Alt er litt annerledes

Da et kjøretøy jeg identifiserte som isbilen første gang svingte inn i oppkjørselen min, sprang jeg lykksalig ut for så å oppdage at det var en fiskebil. Ikke helt det jeg hadde forestilt meg på en varm sommerdag, men det passet bra ettersom middagen var på horisonten. Jeg spurte om fiskeselgeren hadde Vipps, og fikk til svar at han var usikker på det, men at han hadde både sei og torsk. Han ville heller ikke ta kontanter, men ga meg kontonummeret sitt på en gul post-it lapp og kom med et grovestimat av hva det burde koste: «et par hundre kroner». Jeg tilbød ham kaffe og skuffkak, noe han takket ja til, før jeg forhørte meg om hvor ofte han kjørte rundt så jeg kunne planlegge neste innkjøp. «Nå..”, var svaret jeg fikk, før han etter hvert takket for kaffen og proklamerte han ikke kunne sitte her hele dagen, for så å dra over til naboen og drikke kaffe og spise skuffkak der i stedet.

Velkommen til Namdalen, her har vi det ikke dårlig.