Gå til sidens hovedinnhold

Hilsen patetisk mann (56)

Jeg må en rask tur på toalettet!

FOR EGEN REGNING

– Kan du ikke vente til vi har fått bestilt mat da, mer ba enn spurte kona om da vi hadde fått tilvist vår plass i restauranten.

Men jeg kunne ikke det. For jeg kjente jeg var glovarm under skjorta og kroppen sitret. Den var urolig etter det som hadde skjedd noen minutter tidligere.

– Jeg blir bare et lite minutt, sa jeg og stakk på toalettet før hun rakk å svare.

Og der, inne på det lille avlukket kunne jeg endelig få utløp for alt som var opparbeidet gjennom så mange år. Det hadde vært så mange år med lidelse og tapte illusjoner. Av nederlag og hånlig latter fra konkurrenter. Men nå var det over. Et punktum ble satt denne kvelden, faktisk mens vi sto i køa og ventet på å få bord. Et punktum for 16 år med smerte.

Jeg snudde meg mot speilet, strakk hendene i været og sa «jaaaaaaaa» med så lav stemme jeg kunne!

Datoen var 17. juli 2020, og Leeds var tilbake i det ypperste selskap.

Du som ikke er fotballinteressert tenker nok «makan til patetisk person». Og det er greit det. For det er ikke første gang jeg blir kalt patetisk. Eller; ikke direkte jeg, men den gruppa jeg tilhører. For tidligere på sommeren hadde jeg hørt på et radioprogram, der såkalte influensere ble spurt om kleskode. Ei av jentene mente at det mest patetiske hun så i klesvegen var når voksne menn gikk med fotballskjorte til hverdags.

Jeg tenkte på den kommentaren da vi morgenen etter gikk en tur til Ålesunds mest kjente turiststed. Jeg var kledd i den hvite, nyvaskede Leeds-trøya. Mon tro hva hun influenseren hadde sagt om hun hadde sett alle ukjente som smilte og gratulerte meg? For de så jo Leeds-skjorta mi. Jeg kjente ingen av dem, men fotballinteressen var tydelig felles. Kona påpekte det samme, at drakta forener.

Men vi er ikke alene om å bli kalt stigmatisert, vi som gjerne bruker ei fotballskjorte til hverdags. Det skjer hver vår, når sykkelsesongen starter. Da kommer alle kommentarene om «voksne menn i sykkelbukser» og hvor lite tiltalene noen tydeligvis synes det er.

Du som allerede har gjort deg opp ei mening om at denne skribenten er patetisk for si fotballskjorte, kan legge til at jeg også har sykkelbukse.

Det er absolutt ikke på grunn av at jeg måtte ha ei forestilling om at jeg tar meg godt ut i ei slik trang bukse, som gjør at jeg bruker den. Det er bare det at jeg liker å sykle, og så er det nå en gang slik at om turen blir litt lenger enn kort, så får man så vondt der bak – om man ikke har på seg sykkelbukse. Det er altså ikke for å ta seg ut, men for å kunne være ute. Det er en forskjell på det.

Jeg tenkte på akkurat dette da jeg syklet meg en tur innover mot Bangdalen denne uka. For der jeg rullet av gårde langs grønne ekre som skapte den fineste idyllen, kjente jeg samtidig en irritasjon over de stadige negative kommentarene om «menn i sykkelbukser».

Hvorfor jeg skriver dette?

Denne uka ble det kjent at politikeren Lan Marie Berg på grunn av sin hudfarge og sine politiske meninger, var blitt utsatt for så grov hets på nett, at politiet vurderer å gå til anmeldelse. En kikk på kommentarfeltene i saker om henne gir meg frysninger.

Jeg er slett ikke enig i alt Lan Marie Berg sier eller mener, jeg har heller ikke stemt på partiet hun tilhører. Men å drive skittkasting mot henne av den grunn, ville vært en fullstendig mangel på toleranse.

Og det er denne toleransen jeg så ofte føler mangler, ikke bare innen politikken, men for øvrig. På den ene siden snakker vi så fint om hvor åpent og tolerant samfunn vi er en del av, mens i neste øyeblikk lirer vi av oss de mest nedsettende bemerkninger om dem vi er uenige med.

Jeg heier derfor på han som på sin Facebook-profil på årets første dag hadde et ønske for det nye året, og det var at vi alle skulle være mer tolerante mot andre. Så enkelt, men likevel så viktig.

Jeg gir ham gjerne min kred for det ønsket. For skal vi få bukt med «hatet på nettet», må vi starte med oss selv.

Det kan være noe så enkelt som å være tolerante mot dem som har helt andre meninger, eller for den saks skyld; bruker ei fotballskjorte når han eller hun ønsker det. Vi kan starte der.

Men ser du meg i hvite tennissokker i sandaler, da får du lov til å si fra. For der går grensa!

Kommentarer til denne saken