Den forrige regjeringen satte på nyåret 2021 i verk nedlegging av 37 tingretter og 15 jordskifteretter. Dette skjedde i hui og hast etter at regjeringen skjønte at det norske folk ikke ville godta en fortsatt sentraliseringspolitikk, og at de derfor kunne komme til å tape stortingsvalget.

Folk i distriktene protestert mot denne politikken, og sorenskriver Elisabeth Wiik i Søre Sunnmøre tingrett i Volda fikk rett da hun skrev følgende i lokalavisene på Søre Sunnmøre og Nordfjord like før stortingsvalget i høst:

«Det er eit demokratisk problem at vi no ser ut til å ha fått amerikanske tilstandar i landet vårt. Ein får håpe det norske folk reagerer som det amerikanske og stemmer vekk Høgre og deira regjeringskameratar ved valet til hausten. Godt val!».

Det norske folk skjønte hva som sto på spill, og de brukte sin stemmerett. I valgresultatet ligger det en forventning om en ny distriktspolitikk. En viktig del av denne forventningen er at vi får tilbake selvstendige og frie domstoler som er lokalisert nær bostedene til menneskene de skal betjene. Fortsatt fjernstyring fra nærmeste storby er klart i strid med en slik forventning.

Den fullstendig feilslåtte omorganiseringen av norske tingretter må derfor reverseres i samsvar med det de nye regjeringspartnerne har lovet det norske folk.

Men det er fremdeles «sentralister» som ikke har tenkt å gi seg, selv om meldingen fra velgerne er klar og tydelig. Den nyutnevnte sorenskriveren for den nye Trøndelag tingrett har skrevet et innlegg i Namdalsavisa den 22. oktober d.å., som viser at han ikke kan ha forstått hva saken dreier seg om.

Sorenskriver Leif Otto Østerbø skriver m.a. følgende: «…… det er egentlig vanskelig å se hva som er ulempene for brukerne og lokalsamfunnet». Videre skriver han: «For det første er det bestemt at tingretten skal være i Namsos.»

Dette er ikke en korrekt fremstilling: Her sjongleres det med begrepene.

Realiteten er at tingsrettskontoret i Namsos nå kun er et underkontor som er lokalisert til Namsos, mens den nye Trøndelag tingrett vitterlig har sete og ledelse i Trondheim. Namdal tingrett som et eget domstolsembete er jo radert bort. Den selvstendige lederen med tittelen sorenskriver i Namdal er også borte.

Med den nåværende organiseringen er det derfor administrasjonen i Trondheim som bestemmer over stillingstyper og antall ansatte ved «kontoret» i Namsos. Sorenskriver Østerbø bekrefter jo dette selv, ved å skrive: «En frittstående domstol i Namsos er uansett ikke bærekraftig.»

Det ligger derfor ikke noen garantier i det at Østerbø skriver:

«For det andre er det bestemt at arbeidsplassene i Namsos skal være i Namsos også i fremtiden.»

Den nytilsatte lederen for Trøndelag tingrett antyder også at de ansatte vil få det bedre i den fjernstyrte ordningen som den gamle regjeringen innførte, enn det de har hatt til nå. Dette må da være det rene sludder. Etter det jeg kjenner til blir alle ansatte i landets tingretter tatt vel vare på, og har et godt arbeidsmiljø med lokal nærhet til sin leder, noe som gir trygghet og forutsigbarhet.

Videre skriver den nyutnevnte tingrettslederen følgende:

«For det tredje er fordelen med en større tingrett særlig bedre muligheter til å bygge sterkere fagmiljøer, og til å sette inn resursene der behovet er.»

Er det i Trondheim dette fagmiljøet skal være? Skal det settes inn flere stillinger i Trondheim for deretter å si at fagmiljøet er sterkt i Trondheim og så komme med forslag til reduksjoner av virksomheten i Namsos? For det er vel ikke i Namsos at dette fagmiljøet skal være?

Når det gjelder kvaliteten av det arbeid som gjøres ved små og store domstoler er det verdt å merke seg følgende:

Dommergjerningen er en ensom jobb. Det er sakens dokumenter og det som kommer fram under rettsforhandlingene som skal være grunnlaget for dommerens avveininger.

Dette poenget ble meget sterkt fremhevet av den nå pensjonerte tingrettsdommeren ved Oslo tingrett, Ruth Anker Høyer i et stort oppslått intervju med henne i avisa Dagens Næringsliv, den 14.10.2019, hvor avisen m.a. siterer henne med:

«Hun påpeker at en dommer først og fremst skal være uavhengig.» Videre skriver avisen: «Høyer er selv gift med en dommer.» Hun sier at vi har alltid snakket om problemstillinger, men vi har aldri lest den andres dommer før de er avsagt, sier Høyer. «Det er et ensomt yrke, skyter ektemann Jon Bonnevie Høyer inn, pensjonert dommer i Asker og Bærum tingrett.»

Det er kunnskaper, selvstendighet og klokskap som er viktigst for å være en god dommer. Størrelsen av fagmiljøet er ikke avgjørende. Som Namdalsavisas debattredaktør Lars Mørkved påpeker, er det Oslo tingrett med 100 dommere som har de fleste NAV-skandale-sakene. Namdal tingrett har ingen.

Mitt neste anliggende er de følger denne sammenslåingen og nedleggelsen medfører:

En av advokatene i Namdalen gir uttrykk for følgende bekymring:

Man ser nå at Domstolsadministrasjonen (DA) i Trondheim nå ruller ut omgjøringen for fullt og med knappe frister, sannsynligvis for å hindre at omorganiseringen stoppes. Til eksempel har nå nye Trøndelag tingrett invitert alle advokatene i rettskretsen om å søke på vervene som faste bostyrere i rettskretsen. Søknadsfristen var kort og satt til 18. oktober. Dette betyr at lokale advokater som til nå har fått slike oppdrag – hvilket kan være avgjørende for at advokater etablerer praksis i forholdsvis små byer i distriktet - nå betenker seg. Kombinasjonen av private og offentlige oppdrag i rettskretsene Namdal og Inntrøndelag har vært viktig for etableringen av god tilgang på rettshjelp i disse rettskretsene.

Nå står denne rettshjelpen i fare for å utarmes, idet disse oppdragene kan bli tildelt de store advokatfirmaene i Trondheim.

Med kombinasjonen av offentlige og private oppdrag, har befolkningen i disse distriktene inntil nå hatt god tilgang på juridisk kompetanse. Befolkningen vil nå etter all sannsynlighet få en dårligere tilgang til rettshjelp lokalt, og sikkert med den konsekvens at tilbudet blir dyrere. Dette kan igjen føre til at befolkningen lider rettstap ved å la være å fremme sine saker, og stå opp for sine rettigheter. Dette må ikke skje i et distrikt som har lange tradisjoner med høy kompetanse for jurister. – Som en parallell kan nevnes den betydning Sykehuset Namsos har for den medisinske kompetanse i Namdalen.

Det er forståelig at den nye sorenskriveren i Trøndelag tingrett først og fremst er opptatt av å sikre den nye organiseringen av tingrettene i Trøndelag. På denne måten svekker han imidlertid folkets tillit til domstolsadministrasjonens upartiskhet. Det er åpenbart at sorenskriveren må betraktes som inhabil i vurderingen av organiseringsform. Som vist ovenfor, argumenterer han for å konsolidere den nye strukturen og ser bare positive sider ved nyorganiseringen. Han ser ikke ulempene for befolkningen og er helt uforstående til ønsket om en tilbakeføring av domstolenes organisering.

En sentralisering av kunnskap og makt er ikke heldig for domstolenes samfunnsfunksjon. Ett dominerende administrasjons – og fagmiljø vil gi færre perspektiver når det gjelder tolkning av juridiske spørsmål. Redusert lokalkunnskap vil gi mindre dybde i rettens forståelse av de saker den skal behandle. Dette gjelder både tingrettene og jordskifterettene.

I en sak som dette - som i høyeste grad berører det norske folks ve og vel, og ikke minst dets rettssikkerhet - er det folket som skal bestemme, og ikke byråkratiet.

Østerbø skriver også følgende:

«En frittstående domstol i Namsos er ikke bærekraftig, og skulle tingrettsreformen bli reversert vil spørsmålet snart komme opp igjen.»

Her virker det som at den nye sorenskriveren ser på domstolen i Namsos som et bedriftsøkonomisk anliggende om vinning og tap. Dette må da nærmest være en vrangforestilling. Folk flest i Norge vet at vårt 1000 år gamle rettssystem er en av bærebjelkene i vår samfunnsorden, og at utgiftene til dette dekkes av skatter og avgifter som folket i Norge betaler.

Denne saken handler ikke om økonomi, men om sosial trygghet og rettssikkerhet - også for folk i distrikts-Norge. Som høstens stortingsvalg viste, er folket våkne og står opp for sine rettigheter.

Jeg håper derfor at den nye regjeringen holder sine løfter i denne saken, og snarest gjenoppretter organiseringen av våre domstoler. Det er viktig for vår rettssikkerhet at Tingrettene blir beholdt som selvstendige enheter og ikke gjøres til en fjernstyrt og underordnet brikke i et sentralisert byråkrati, slik det er med den nåværende organiseringen.»