Hva er konsekvensen av å utestenge venner av kunst, kultur og idrett som aldri har ønsket denne krigen og som er våre venner? Dette er enda en krig der bomber er makt og der vi alle gråter. Vi svarer med våpen og fyller kirkerom med bønn og fortvilelse.

Solidariteten er stor for Ukraina, heldigvis, men hvor var den når Syria, Afghanistan og Irak sine millioner av barn og familier sto i kø og ble nektet inngang til Europa? Og hvor er den nå? Vi bygde gjerder som fremdeles står der til skrekk og advarsel. Hva lærer vi våre barn om krig, vi som deler ut fredspris hvert år?

Og hva sier vi til russiske flyktninger som vi har sendt hjem til Putin og som kanskje om kort tid ber om vår hjelp? Greier vi å ta inn over oss at vi alle er en del av en krig der våre hjerterom er stengt fordi vi setter såkalt velferd foran omsorg og kjærlighet?

Jeg er redd for holdninger. De som nå får ny vekst hos alle de vi sender fra oss. De vi skal være solidariske med. «Seieren bor i din tro», er tittelen på Nordahl Grieg sin diktbok i utvalg. Hva tror vi på i dag? Vi gremmer oss og gråter, rister på hodet og frykten blir vår neste Pandemi. Finnes det vaksine mot det vi nå skal møte?