Tvert imot har den verdensomspennende LHBTQ+ – bevegelsen utviklet seg i en retning som medfører at den i dag er inkompatibel med kvinner og barns rettigheter, og som i tillegg skyver fra seg lesbiske og homofile.

Det er mange grunner til å være kritisk til hva Pride har utviklet seg til å bli. Women’s Human Rights Campaign er for lesbiske og homofiles rettigheter og for å utfordre stereotypiske kjønnsroller. Vi er for et samfunn der diskriminering mot mennesker basert på seksuell legning, trosoppfattelser, etnisitet, nasjonalitet, politisk tilhørighet eller kjønn er forbudt.

Så hva er problemet med Pride? Eier og arrangør av de større Pride-paradene i Norge er foreningen FRI. Foreningen FRI har, i likhet med de aller fleste LHBTQI-organisasjoner de siste 10 årene, endret politisk agenda. Denne endringen har ført til at verken kjønn eller legning lenger forstås som objektive egenskaper, men som subjektive opplevelser.

FRI jobber i tillegg for å legalisere forbudte praksiser som belager seg på å utnytte kvinnekroppen – ved å legalisere sexkjøp, hallikvirksomhet og surrogati.

Den nye politiske agendaen til de som pleide å jobbe for lesbiske og homofiles rettigheter, er rettigheter som slett ikke er kompatible med lesbiske rettigheter, homofiles rettigheter, kvinners rettigheter eller barns rettigheter. Om ikke det var nok, jobber også foreningen FRI for å svekke helsevernet for mennesker som opplever kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori, ved at de jobber for å fjerne psykiatrisk utredning og vil deregulere tilgangen på irreversible behandlinger.

Fri jobbet med å innføre selvidentifisering av juridisk kjønn, som de lykkes med i 2016. Denne loven betyr at mennesker som det er umulig å skjelne fra et hvilket som helst hankjønn, i Norge bokstavelig talt er kvinner bare de erklærer seg selv som det. Det er ikke lenger et krav om en diagnose eller å planlegge å gjennomgå kjønnsbekreftende behandling.

Selvidentifisering av juridisk kjønn skaper mange logiske, praktiske og juridiske konflikter, og har ført til at mange lesbiske kvinner og homofile menn ikke lenger støtter de organisasjonene som pleide å jobbe for deres rettigheter, fordi den nye politikken i praksis betyr at homoseksualitet ikke lenger anerkjennes som en avgrenset, seksuell legning som utelukker mennesker av motsatte kjønn.

Når man snakker om homoseksualitet, er det viktig at man skiller mellom fysiske handlinger - som er noe eksternt, objektivt og observerbart, og identitet - som er noe indre, subjektivt og ikke-observerbart. Indre følelser har aldri vært kriminalisert. For homoseksuelle er det handlingene som er stigmatiserte, og i mange land fremdeles straffbare. Den nye politiske agendaen ignorerer dette skillet mellom subjektiv opplevelse og objektiv handling, og lager en falsk rettighetskamp for noe som verken har vært eller er kriminalisert i forbindelse med homokamp. I tillegg promoterer den nye politikken kjønnskorrigerende behandling, noe som er verdens eldste form for konvertering-terapi, og som fremdeles praktiseres som dette i mange land. Det å ukritisk støtte Pride samsvarer ikke med å støtte homofiles rettigheter.

Det å benekte den objektive realiteten ved kjønn, fører til at man undergraver hva det vil si å være en lesbisk kvinne eller en homofil mann. Foreningen FRI mener for eksempel at hankjønn kan være lesbiske. At de har gjort dette, viser at foreningen FRI fremmer en kultur som mangler grunnleggende forståelse og respekt for homoseksualitet. Om man blir med på at hankjønn bokstavelig talt er kvinner bare de har endret juridisk kjønn, blir man også med på at hankjønn kan være lesbiske. På hvilken måte skal en organisasjon som mener at hankjønn kan være lesbiske kunne ivareta lesbiske kvinners rettigheter og verdighet?

FRI-foreningen skriver selv at PRIDE-paraden ikke bare en fest, men at markeringen brukes som en plattform til å sette lys på sakene de fortsatt kjemper for. FRI sin leder gikk også tydelig ut på Dagsnytt 18 den 18. juni med en oppfordring om at politikere som deltar i Pride bør vedkjenne seg FRI sin politikk resten av året også, ikke bare juni måned. Dette synet er også fremtredende hos noen av våre ungdomspolitikere. I et innlegg i Aftenposten kommer det frem at PRIDE er politikk på høyt plan, og at de som ikke støtter 100 prosent opp om «skeive» rettigheter, har ingenting i paraden å gjøre.

Så hva er det egentlig FRI jobber for?

Slik vi leser den politiske plattformen til FRI, handler det ikke lenger bare om kjærlighet og frihet til å elske den du vil. Når kjønn ikke lenger er en objektiv realitet, men en følelse som trumfer virkeligheten, finnes det ikke lenger grunnlag for de lover og ordninger vi har for å sikre kvinner og barns rettigheter. Rettighetene som våre formødre kjempet fram bygger på en biologisk kjønnsforståelse, noe som er helt essensielt for å sikre trygge arenaer for kvinner, og for å motvirke diskriminering mot kvinner. Dette inkluderer diskriminering mot lesbiske kvinner.

Vi ser allerede nå tendenser i samfunnet til at kvinner er i ferd med å miste disse rettighetene. For eksempel ser vi at kvinne-idretten nå er truet gjennom at hankjønn blir inkludert i kvinneklassen, at hankjønn med penis kan bruke kvinnegarderober, at kvinners soningsforhold svekkes ved at hankjønn kan sone i kvinnefengsler, at hankjønn anmeldt for voldtekt kan bli registrert som kvinner i kriminalstatistikk, og at midlertidige likestillingstiltak som kvoteordninger, for å øke andelen kvinner i styrer eller politiske verv, nå kan brukes av hankjønn.

I januar ble det straffbart med inntil 3 år å diskriminere basert på den subjektive opplevelsen «kjønnsidentitet». Dette betyr at det ikke bare er akseptert at personer med penis skal kunne delta i kvinneklassen i idrett, at mennesker som alle kan se er menn skal kunne gå naken rundt i garderober der tenåringsdatteren din skifter før svømming eller fotball, men at det også er potensielt straffbart å ta opp dette med treneren, læreren eller idrettshallen. Dette er diskriminering mot kvinner, og denne irrasjonelle politikken er kjempet gjennom av foreningen FRI.

Siden biologiske realiteter er nødvendig for å respektere homoseksualitet, er FRI sin ideologi inkompatibel med lesbiske og homofiles rettigheter. Homofili handler om likekjønnet tiltrekning, der tiltrekningen baserer seg på biologisk kjønn, ikke subjektive oppfattelser av hvilket eller hvilke kjønn noen føler seg som. Lesbiske blir med andre ord ikke tiltrukket til hankjønn som identifiserer seg som kvinner. Det er ikke diskriminerende å fremholde dette faktumet!

FRI ønsker også at hele utdanningssystemet i Norge skal bygge sin undervisning på ideen om at det eksisterer et kjønnsmangfold. Dette til tross for at det foreligger vitenskapelig konsensus om at det bare eksisterer to kjønn hos menneskearten. Med andre ord skal barn og unge, fra de starter i barnehagen til de har fullført høyere utdanning, skoleres med at kjønn bestemmes av følelser, ikke biologi.

Det mener vi bryter med barns rett til en utdannelse som er i tråd med demokrati, likestilling og vitenskapelige prinsipper. Barn har også rett til omsorg som tar hensyn til deres fysiske og mentale umodenhet. En biologisk kjønnsforståelse er avgjørende for å kunne oppfylle disse rettighetene, ikke minst fordi barn per definisjon er mennesker som ikke er kjønnsmodne. Om man erstatter en biologisk kjønnsforståelse med en forståelse av kjønn som en subjektiv opplevelse, mister man ikke bare muligheten til å skille menn fra kvinner, men også voksne fra barn. I tillegg oppfordrer ideen om at kjønn er en følelse barn til å lete etter tilhørighet i kjønnsstereotypier og kjønnsroller.

Dette fører slik vi ser det til at skolen blir en arena som forsterker stereotypier, hvor barn blir engasjert til å søke tilflukt i stereotypiske kjønnsroller i stedet for å finne trygghet i egen kropp. Det vi har sett spesielt hos tenåringsjenter, er et fenomen som kalles sosialt smittsomme sykdommer. Her lærte vi en bitter lekse på begynnelsen av 2000-tallet, da det ble påvist at uforsvarlig omtale om selvskading og spiseforstyrrelser førte til utbrudd av dette blant unge jenter. FHI har derfor utviklet retningslinjer på hvordan denne tematikken bør og ikke bør omtales, for å forhindre utbrudd. Det er mye som tyder på at kjønnsinkongruens blant unge følger samme tendenser som selvskading og spiseforstyrrelser, og at kjønnsinkongruens er et sosialt smittsomt fenomen. Gitt mangelen på langtidsstudier om tenåringsjenter med kjønnsdysfori, burde man gå forsiktig frem i måten man omtaler dette temaet på skoler.

Foreningen FRI nekter å erkjenne disse problemstillingene, og bruker i stedet et undervisningsopplegg som er stikk i strid med retningslinjene utformet for sosialt smittsomme fenomener.

Hva ønsker vi å oppnå?

Vi stiller oss bak behovet for å ha en folkefest hvor vi som samfunn kan omfavne rettighetene til mennesker med likekjønnstiltrekning. Den norske befolkningen har i fellesskap utviklet en kultur for aksept og toleranse som vi er stolte av. Men vi mener FRI sin vektlegging av identitet undergraver lesbiskes og homofiles rettigheter, og at Pride dermed seiler under falskt flagg. Det er biologisk kjønn som er grunnlaget for lesbiske og homofiles legninger, og det er kun gjennom å vektlegge biologisk kjønn at man kan ivareta lesbiske og homofiles rettigheter og verdighet.