Gå til sidens hovedinnhold

Hva gjorde jeg feil, Ole?

Du hadde stor framgang, var del av det jeg oppfattet som et utviklende miljø og hadde en svært god treningsvilje. Men likevel la du bort satsinga. Var det min feil, Ole Gjeitsund?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

TRONDHEIM: NA-sporten har i flere artikler de siste to ukene satt fokus på hvorfor mange velger å legge bort treningstøyet når de går på idrettsfag på videregående skole. Eller kanskje like viktig; hva som skal til for at ungdommer fortsetter på sin aktive idrettsveg, også når de blir russ og året (årene) etter?

Idrettslærer Rune Elden ved Olav Duun videregående skole kastet opp ballen, da han sa at han over år har sett frafall blant idrettselever fra det andre til det tredje skoleåret.

Du Ole, ble en del av denne statistikken. For det var nettopp på vårparten av det andre skoleåret du tok valg som jeg som treneren din skjønte var første steg mot å trappe ned. Du sa noe annet til meg, for du ville satse videre, men i kombinasjon med russeaktivitet.

Jeg husker vi satte oss ned sammen denne våren, jeg som skitreneren din og Rune Elden, som faglæreren din på Olav Duun vgs., og Rune forklarte hva et toppidrettsliv medførte. I den tegninga var verken et aktivt russeliv eller mye jobb ved siden av med.

Men var vi tydelige nok? Siden du selv mente at du kunne kombinere alt dette?

Jeg husker første gang vi var ute på et viktig renn sammen. Du skulle debutere i nasjonal sammenheng, under Hovedlandsrennet på Hamar.

Du var bare 14 år. Vi gikk gjennom løypa sammen, og jeg fortalte hvordan jeg mente du skulle gå der og der, og hvordan du skulle kjøre bakkene.

Les også

Russetid lokket mer enn treningstid

Men trådde jeg indirekte alvoret for mye ned over hodet ditt og behandlet deg som en voksen utøver når du fortsatt var ung?

Du var ikke blant de raskeste i skiløypa i disse årsklassene, du havnet vel på siste side blant nærmere 400 ungdommer i det nevnte Hovedlandsrennet. Det resultatet brydde ikke jeg meg om. Det viktigste var at du hadde en god opplevelse. Og det måtte du ha hatt, for du kom tilbake på treningene. Uke etter uke. Måned etter måned.

Du ble 17 år og skulle starte på videregående. Du spurte meg om jeg ville være skilærer mens du var på skolen.

Det smigret meg at du ville vite det før du valgte skole. For de fleste konkurrentene dine valgte ordinære skilinjer, i Meråker eller i Steinkjer. Du ville ta del av det lille miljøet på toppidrettsfaget på Olav Duun.

Burde jeg rådet deg til å skifte skole? Og ikke vært så opptatt av å ha deg i det lokale miljøet?

I samråd med Olav Duun vgs. fikk vi sydd sammen et opplegg der du og andre skielever fikk trene tre økter i skoletida spesifikt på langrenn. Jeg var med på mange av øktene, og enkelte uker hadde vi også fire økter i klubbregi. På det meste var jeg med deg sju økter for uka på trening. Helt i tråd med den tette oppfølginga som Olympiatoppen mener trenere bør ha opp mot utøvere som vil satse.

Men var jeg for ivrig? Var det min ambisjon på vegne av deg og miljøet, og ikke din ambisjon jeg egentlig trigget med et slikt opplegg?

I alle sakene vi har hatt om temaet de siste par ukene, så blir miljøet trukket fram. Jeg følte du var del av et veldig godt – og utviklende – miljø. Enten det var blant løperne som gikk samme skilinje som deg på skolen, eller i idrettslaget.

Men var det noe jeg ikke så? Var det for mye kos og for lite trening, eller var det motsatt?

Du var ikke utøveren som var mest strukturert, verken når det handlet om å føre treningsdagbok eller å ha med utstyr på trening. Noen ganger manglet drikkebeltet, andre ganger pulsbeltet, og hjelmen på rulleskiturer var ikke alltid med. Men du hadde med det viktigste; en særs god treningsvilje.

Det ga resultater. For fra å være langt ned på resutlatlista, begynte du å ta store klyv oppover listene. Allerede i ditt første år på videregående skole gikk du i enkelte renn så fort at jeg visste at her hadde vi en utøver i klubben som virkelig kunne nå langt. Og da jeg spurte deg, var det det å nå langt som var ambisjonene dine.

Derfor ble opplegget mer og mer spisset. Jeg la opp et treningsopplegg som jeg mente skulle gjøre at du nådde målene dine. Ikke først og fremst i 17-årsklassen, ikke i 18-årsklassen – en sesong som ble ødelagt på grunn av skader, men da du skulle over i eldre junior.

Men hadde jeg involvert deg nok i disse planene? Var det egentlig din drøm som lå i bunn for treningsopplegget?

For du ble aldri en aktiv utøver i eldre junior. Du ville også «satse» som russ, og det medførte valg som verken ga nok hvile eller nok trening til å nå målene jeg trodde du hadde.

Eller; kanskje hadde du ikke slike mål? For var målene dine egentlig det du nettopp gjorde, å kunne trene og ta del i fellesskapet som ei russetid medfører? Uten å ha ambisjoner om resultater?

Eller var det rett og slett min feil at du ikke nådde målene du sa du hadde; om å bli en god skiløper?.

Sagt på en annen måte; hva gjorde jeg feil, Ole?

Kommentarer til denne saken