Vi går mot slutten av november, og nærmer oss desember måned. En måned som er fylt med forventninger, julestemning og en del arrangement. Det er også den måneden hvor den mørkeste tida av mørketida er.

Det er også den tida, hvor man forventer at både oss selv og andre skal glede seg til jul. Det planlegges julebord i gjennom både jobb, vennegjenger og foreninger. Man drar på familiebesøk hvor man baker sammen, spiser grøt og drikker gløgg. Er kanskje litt mer sosial og kanskje knipser et par bilder som man legger ut på sosiale media.


Mange kjenner på litt ekstra lykke, synger til julesanger og koser seg litt ekstra.

Men for noen, så er dette en sårbar tid. En tid der man kanskje kjenner seg litt ekstra ensom. Føler seg alene. Kanskje redd for å ta initiativ og blir fort sittende for seg selv. Noen klarer kanskje ikke å leve opp til alle disse forventningene man har i forhold til jula, og blir kanskje litt skuffa og trekker seg tilbake.

Det jeg vil frem til, er at vi må bli flinkere til å se hverandre. Vi må bli flinkere til å få med oss alle, også de som sitter alene og kanskje er redd for å be med seg selv ut. Vi må tørre å snakke om det at ikke alle gleder seg til jul, av ulike årsaker. Det må være rom for å både kunne glede seg til jul og ikke glede seg. Det skal være rom for alle. Og jeg tror at ved å senke forventningene litt og se seg litt rundt vil kunne hjelpe en og annen som føler seg litt ensom.