Namsos har alltid likt å kalle seg en rockeby. Vi har utvilsomt en historie å være stolt av, med bautaer som Prudence og Stein Ingebrigtsen som tidlig banet veg for framtidige musikere.

På 80-tallet sto folk i kø for å sikre seg billett til et av årets høydepunkt – Rockgallaen. På 90-tallet myldret det av band med en ny generasjon unge musikere – Attack, Hakk i plata, Jamesband, Tugboat, Quintrophenia, Nullskattesnylterne. Mange av medlemmene jobber i dag aktivt innen kultur- og musikkfeltet.

Kulturskolen rennes ikke ned av ungdom som vil lære seg bassgitar eller slagverk, noe som også gjenspeiler seg på UKM-scenen. Er det ikke kult å spille i band lenger?

Runar Moen, journalist i NA

Ungdomshuset Lagre’ i Vika var et av Norges hotteste spillested – et naturlig stoppested da datidas største rockeband, som Motorpsycho, Bigbang og Seigmen, skulle spikre planen for norgesturneen. Aktiviteten i kulturskolen, og spesielt på tradisjonelle bandinstrumenter, var «all time high», og Namsos ble kåret til landets beste kulturskole.

På Steinbruddfestivalen kunne vi oppleve band som Dumdum Boys, Sanderfinger, Bel Canto og Gluecifer. Etter at både Lagre' og steinbrudd ble jevnet med jorda til fordel for tunnel og rundkjøring, tok Namsos Rockfestival over stafettpinnen på begynnelsen av 2000-tallet – en slags miniutgave av Bylarm, som tok i bruk hele byen. Det vrimlet av folk og nye, spennende artister – både lokale og nasjonale. På byens mange, små scener kunne vi oppleve artister som var midt i sitt nasjonale gjennombrudd – som Johndoe, Oslo Ess, Amulet, J.R. Ewing, Gåte, Black Debbath, Span og Moving Oos.

Musikkhistorien er i dag godt synlig i bybildet. Vi har Rock City med Trønderrockmuseet, Scandic Rock City hotell, Vinsjan på kaia, Rema Rock City, Bybassen, piano-gangoverfelt og Rockegata med «rocksjokk»-tilbud på Storsenteret. Åge står med elgitar på sokkel på Festplassen til «evig» tid. Nå planlegges et nytt monument på samme sted, med D.D.E. i fokus. Til høsten kan vi markere 10-årsjubileum for åpninga av Rock City. Samtidig har noe skjedd.

Selv om det fortsatt finnes et aktivt bandmiljø, er det stort sett de etablerte «veteranene» som holder på. De kommunale rockebingene står stille. Kulturskolen rennes ikke ned av ungdom som vil lære seg bassgitar eller slagverk, noe som også gjenspeiler seg på UKM-scenen. Er det ikke kult å spille i band lenger? Det må sies at dette ikke er et typisk Namsos-fenomen, men Namsos – med sin historie og sitt ressurssterke fagmiljø – burde hatt verktøy for å snu trenden. Er det så farlig da, spør du kanskje? Tidene forandrer seg og trender går i bølger. Kanskje ikke. Rocken har alltid hatt det med å gå mot det etablerte – en motstemme til «foreldregenerasjonen». Kanskje er dette deres oppgjør – å gjøre noe helt annet når foreldre og samfunnet rundt en roper «spill rock!».

En annen trend, som kanskje er tristere, er at Namsos ser ut til å ha blitt en grå flekk på kartet når det gjelder omreisende rockeband. Mange legger turneruta rundt Namsos, og hopper gjerne rett fra Trondheim/Steinkjer til Bodø. Det er ikke fordi band som Kvelertak, Death By Unga Bunga og The Dogs misliker Namsos, men at det per i dag er få spillesteder/arrangører for et mellomstort, turnerende band – der eksempelvis NTE Arena (Rock City) blir for stort og Barrique blir for lite. Rett og slett en ordentlig rockescene som hadde hatt kapasitet på rundt 200 publikummere.

Vi kan ikke hvile oss for mye på historien, slik at det kun blir rock i navnet – og ikke gavnet.

Runar Moen, journalist i NA

Det var en etterlengtet gladnyhet da Namsosfestivalen ble etablert i fjor. En rockeby må jo ha en musikkfestival. Dessverre satte pandemien en stopper for fjorårets og denne helgas begivenhet på Festplassen. D.D.E. og Åge og Sambandet hadde garantert sørget for stemning i bygatene. Når en ser på artistprogrammet, har Namsosfestivalen lagt seg på en folkelig profil som favner bredt. Det er forståelig når en vil selge ut billettene i en liten by. Med to av landets største liveband på scenen, ville de nok uansett klart det. Derfor hadde det gjort seg med et par aktuelle navn som har gjort seg gjeldende de siste åra – et artisttilbud for den yngre garde festivalgjengere. Namsos har flere hundre studenter i byen – ikke alle har det samme, nostalgiske forholdet til navn som Dance With A Stranger, Lava og Postgirobygget som de på 40+. Hva med eksempelvis Astrid S, Dagny, Cezinando, Girl in Red eller Amanda Tenfjord – stjerneskuddet (som for øvrig var booket til Roskilde-festivalen) som det siste halve året faktisk har bodd bare et lite steinkast unna Festplassen i Namsos?

I forrige uke kunne vi i NA lese om planene om et nytt utested i sentrum av Namsos, et tiltak av byens egne musikere som absolutt bør applauderes. Det har vært et vakuum etter alle utestedene som forsvant på 90- og utover 2000-tallet, som After’n/CG7, Yes/Bryggeriet, Cella/Charlie, Meyers og Bistro’n/Rollaugs. Som i tillegg til servering fra baren også kunne tilby levende underholdning ved jevne mellomrom. Et alternativt utested og «hengsted» med musikkprofil, der gitarriff og bassgang får flyte fritt fra både høyttaleranlegg og fra en liten scene, er kanskje akkurat det Namsos trenger for å igjen løfte profilen som en levende rockeby.

Vi kan ikke hvile oss for mye på historien, slik at det kun blir rock i navnet – og ikke gavnet.