«Hva kan ødelegge en ytterligere vekst?» Det spør NA på lederplass fredag 25. november. Redaktøren svarer selv i sin neste setning: «På en eller annen måte må regjeringa bidra til å snu pessimismen som råder langs kysten», melder redaktøren.

Les også

Det er smått utrolig, men til å forstå

For Nærøysund og kyst-Norge er det beinhard realitet. Pessimismen har en primær kilde: Regjeringens forslag om grunnrente i havbruk som er ute på høring. NA kommenterer det selv før de avslutter lederartikkelen; «… mye står på spill. Det yrende samfunnslivet i Nærøysund er det beste eksemplet på det».

NA ser tilbake på utviklingen og lar seg forbløffe over at det er skapt 1.200 arbeidsplasser under paraplyen til Namdalskysten Næringsforening siden 2015. Hva er det som i hovedsak er driver i denne gedigne maskinen? Det er laksen det; eller mer presist kapitalkrafta som dette matproduktet skaper.

Nettopp året 2015 talte SinkabergHansen 185 ansatte. I dag er vi nær 300. Pluss 115 på sju år. Når et privat selskap fra 2019 til 2021 investerer 2.000 millioner kroner i nye anlegg på land og i sjøen for å utvikle sin verdikjede, åpnes for enda flere arbeidsplasser. Cirka 60 prosent av de to investerte milliardene har vært kontrakter til virksomheter i Trøndelag og på Helgeland. Holdningen i SinkabergHansen er å handle lokalt når det er mulig – og å hente nødvendig teknologi og tjenester hvor de finnes.

Slik er også tanken at det skal fortsette. Bare nødvendig oppgradering av vedlikehold av utstyr i bedriftens verdikjede krever i dag årlig om lag 100 millioner. I tillegg kommer betydelige kostnader for omstilling til stadig bedre forhold for fisken. Og det grønne skiftet.

Fra befruktet rogn til ferdig bearbeidet laks, altså filet, går det nær tre år. Siden 2015 er alle ledd i denne kjeden kraftig styrket: Med fagfolk innen de store feltene biologi, teknologi og avledede driftsoppgaver. Også SinkabergHansen har evnet å tiltrekke seg stadig flere dyktige mennesker. Altså, et bidrag til det som NA kaller «yrende samfunnsliv».

I det siste står økt bearbeiding av laksen sentralt. I dag foredler SinkabergHansen cirka 25 prosent av produksjonen. Det har gitt fast helårlig arbeid til 40 personer. Videre er den nye Laksefabrikken på Marøya tilrettelagt for byggetrinn 2: En investering på flere hundre millioner i sterkt utvidet kapasitet for bearbeiding; fordi dette er framtida for økt kvalitet og redusert miljøavtrykk.

Slik SinkabergHansen ser det, må det endelige målet være 100 prosent bearbeiding av eget råstoff. Bærekrafta i norsk havbruk vil øke mye om landet slutter å sende hel fisk til verden. Og ikke minst; bedre lokal ressursutnyttelse vil gi mange flere lokale jobber … At snittansiennitet på filetavdelingen nå er 14 år hos oss, forteller om gode arbeidsplasser.

Men i stedet for å sikte mot kraftig økning innen bearbeiding, så blir utfordringen (utrolig nok) å beholde jobbene som alt finnes. Kontraktsmarkedet er fortsatt like «dødt» – og per i dag kan det fryktes for denne delen av næringa. Ikke bare på kort sikt, men også i den lange tidslinjen.

Finansministeren gjentar for tida at «havbruk skal bidra litt mer». Samtidig er dagens regjering ikke spesielt tydelig hva næringa allerede står for. Alt i dag bidrar eksempelvis SinkabergHansen med om lag 250 millioner kroner i skatter og avgifter; før foreslått grunnrente på 40 prosent av overskuddet.

Foruten den primære effekten av sysselsetting og ringvirkninger, er det vesentlig å ha med seg at hele næringa alt betaler «grunnrente» i form av produksjonsavgift på fisken i sjøen. For en standard lokalitet betyr dette cirka to millioner per år. Og videre betales det hvert annet år godt for ytterligere volumvekst, som også gir betydelige inntekter til fellesskapet. Sett fra siden er det et stort paradoks at gründere og samfunnsbyggere langs hele kysten nærmest betegnes som unnvikende kjeltringer som burde skamme seg overfor fellesskapet …

Med forslaget som ligger på bordet kan effektiv skatt, inkludert formueskatt og andre skatter, bli på langt over 80 prosent for regionale havbruksselskap også mindre enn SinkabergHansen. Hva følgen av at mye kapital tas fra det «yrende samfunnslivet» gjenstår å se; men den gjennomgående pessimismen er iallfall ikke å ta feil av. Den er en attest på hvordan både enkeltpersoner og næringsmiljø oppfatter regjeringens politikk overfor havbruket.