Jeg var aktiv som lokalpolitiker da fiskeoppdrettsnæringen gjorde sitt inntog i fjordene. Den gang var det konkurranse mellom kommunene om å få flest konsesjoner.

I tillegg til ressurssterke enkeltpersoner og familier som ønsket å satse på næringen, var kommuneledelsen hele tiden aktivt med. Det ble arrangert en serie møter og befaringer hvor lokalt interesserte fikk presentere sine planer i møte med representanter for stat og fylke som tildelte konsesjonene. Hvordan kommunen stilte seg til å bidra med konsulenttjenester og garantier var av avgjørende betydning.

Grunnen til dette kommunale engasjementet og statens delaktighet, var selvsagt for å bidra til at fiskeoppdrett kunne bli en ny plattform for vekst og utvikling i lokalsamfunnet. Flere arbeidsplasser. Mer penger til trivselstiltak og velferdstiltak. En utvikling lokalt som ville bremse opp fraflyttingen fra de små kystkommunene. Dette, og mange flere positive tanker var det som fylte oss når vi engasjerte oss for oppdrettsnæringen.

Og alle var klar over, den gangen som i dag, at det er private bedrifter som vil være lokomotivet i en ønsket samfunnsutvikling i kystkommunene. Jeg har ikke møtt noen som mener noe annet.

Selvsagt gjør det inntrykk å registrere at oppdrettsfamilier som har tjent masse penger på sine investeringer, gir støtte direkte tilbake til lokalsamfunnet de er en del av. De fortjener å bli vist stor takknemlighet for sin raushet. Men til tross for alt det positive som følger med rause og gavmilde mennesker, er det ikke på den måten velferdsstaten Norge kan trygges for fremtiden.

Hvis ikke bidragene som kan frigjøres fra privat næringsliv, i all hovedsak underlegges demokratisk beslutningsprosesser, kan en risikere at pengene ikke kommer mennesker og miljøer som trenger det, til gode. Derfor er det at fellesskapet krever inn skatter og avgifter som hvert år fordeles og går tilbake til ulike formål i storsamfunnet. Det er dette prinsippet som har bygd opp velferdsstaten.

Og når det gjelder den etter hvert så negativt omtalte grunnrenteskatten, har jeg oppfattet at det fra regjeringen ligger forslag om at halvparten av innbetalt grunnrente i en kommune skal gå tilbake til denne kommunens forvaltning. Riktig brukt vil disse pengene kunne redde mange kystkommuner fra fraflyttingsspøkelset.

Havbruk som næring kan ikke flyttes til Sveits. Norge er som skapt for denne næringen, og menneskene som har stått for en eventyrlig vekst og utvikling langs hele kysten, har et engasjement som neppe innebærer flytting av virksomheter og kapital til fremmede land. Min antagelse bygger også på at jeg gjentatte ganger gjennom et politisk liv har registrert, at alle forhold tatt i betraktning, så er Norge et ganske gunstig land å drive næringsvirksomhet og verdiskaping i.

Aldri tidligere har vi vel sett slik systematisk lobbyvirksomhet rettet mot sentrale myndigheter for å få lagt vekk et forslag, som grunnrenteforslaget. I uttalelsen fra 45 høyreorienterte kystordførere snakkes det om at regjeringen struper næringen, og det før noe vedtak er fattet. I NHO kretser har jeg faktisk hørt noen mene at regjeringen står for en distriktsfiendtlig politikk og ikke har sansen for små familiebedrifter. Dette til tross for at når det gjelder grunnrenteskatten, har jeg forstått at de mindre familiebedriftene ikke rammes. Og faller det ikke på sin egen urimelighet når Høyres ordførerkandidat i Nærøy, Andrea Nogva, hevder at regjeringen vil rasere kystsamfunnene og at det for noen er aktuelt med opp til 100 prosent skatt.

Er ikke dette også en litt overraskende holdning fra landets mest fremtidsrettede næring, og så lenge vi snakker om en formidabel avkastning av investeringene, hvor en stor del av virksomheten forgår på fellesskapets arealer?

Les også

Regjeringen raserer kystsamfunnene

Til alle tider har påvirkning av politiske beslutningstakere vært en del av det politiske spillet. Men vi har i det lengste festet tillit til at beslutningene tas ut fra vurderinger og oppfatninger de ansvarlige har kommet fram til selv. Men nå spørs det om vi kan stole på at det foregår slik i vår «moderne tid». For når pengesterke aktører i samfunnet setter alle krefter inn og bruker profesjonelt lobbyapparat, inkludert media, så blir det svært krevende for oss andre å skille mellom sant eller u- sant.

Tilsvarende betenkeligheter bør også melde seg når aksjoner som angriper demokratisk valgte forsamlinger, omtales som nødvendige og vellykket. Er det et slikt samfunn vi vil ha, hvor viktige beslutninger avgjøres av aksjonsgrupper og lobbyister?