Jeg har aldri sett på meg selv som interessert i idrett. Snarere er det vel tvert om. De som kjenner meg vet at jeg på fotballbanen hadde en unik tendens til å få ballen midt i ansiktet, og jeg husker gråtkvalte gymtimer hvor det var forventa at alle skulle kunne reglene i et bredt utvalg idretter – og at jeg knapt visste hvordan en håndballbane så ut, og enda mindre hva som var reglene i den hersens sporten.

Jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å sitte å se på en hel fotballkamp, eller å prøve å huske når Tour de France foregår. Hoiende roping etter at ett eller annet lag har vunnet en eller annen kamp føles bare irriterende for ei som bor midt på Grünerløkka, og når folk i tillegg skal bruke halve middagsselskapet på å snakke om den kampen, som jeg så vidt har fått med meg at foregår, så har jeg mest lyst til å gå hjem.

Men når det er OL. Mesterskap og store øyeblikk. Da er jeg fanga. Da er jeg villig til å takke nei til avtaler med venner fordi jeg er nødt til å se kvinnenes apparatfinale i turn, og hvis jeg ikke får se Jakob Ingebrigtsen løpe, så blir jeg regelrett grinete.

Så her har du meg da, sports-amøben som plutselig bruker dagevis på å se kvinner gjøre imponerende øvelser, og snakker om utøverne som om jeg har fulgt dem og idretten i årevis.

Og den samme uinteresserte dama, som hele året unngår sport og sportsnyhetene som selve pesten, satt her i stua og grein da Jakob la seg ut på sida, lagde luke bak til Timothy Cheruiyot og reiste hjem til Sandnes med olympisk gull på 1500-meter. Og da pappa Gjert trengte et helt håndkle for å tørke tårer fordi sønnen har løpt seg til gull, da åpna vannverket seg her i stua også, og det ble plutselig fullstendig umulig ikke å hulkegrine i sofaen.

Det er noe med de store øyeblikkene, det å oppleve det der og da, om enn gjennom en skjerm. Enten det er gull på 1500-meter, store bryllup eller nasjonale sørgestunder. Tiårsmarkeringa etter 22. juli var det godt å kunne være en del av via tv-en, og jeg og ei venninne poppa sjampanjen sammen da Harry og Meghan i 2018 giftet seg en solrik formiddag i Windsor.

Det er noe vakkert med det å kunne samle folk rundt tv-en og oppleve noe sammen. Overvære, være en del av, se på, oppleve. Det er magisk når vi på jobb kan samle oss omkring en viktig prisutdeling hvor en av våre forfattere er nominert, eller vi sitter våken litt for lenge utover natta for å se en ung norsk mann løpe ekstremt fort over hekker. Det skaper en fellesskapsfølelse å vite at vi en og en og en, i akkurat dette øyeblikket, sitter foran tv-en i Norge, Portugal og Kina og ser på den samme hendelsen, lener oss nærmere og nærmere skjermen og håper intenst at det er akkurat den personen som skal gå hjem med gull rundt halsen i dag.

Det er kanskje ikke sånn at man må være en typisk idrettsperson for å sette pris på store idrettsøyeblikk, eller en hardbarka rojalist for å ha lyst til å se et kongelig bryllup på tv. Det er nok å ønske en bit av fellesskapet, være en del av noe større enn seg selv, eller bare så enkelt som å ha noe å snakke om i lunsjen på mandag.