Samme hvor tidlig vi står opp på morgenen klarer det på et eller annet magisk vis å bli stress i det vi skal gå ut døra. Før dagen er i gang skal familiebedriften driftes på best mulig måte og selv om hverdagen ikke er som julaften på kjerringa, kan det by på ulike utfordringer.

Jeg kan ta det første møtet på morgenen i bilen på tur på jobb. Jeg rekker derfor å være til stede for å sende ungene av gårde og til og med gi de skyss med jevne mellomrom. Alt ligger med andre ord til rette for at vi kan ha det ganske bedagelig på morgenen i forhold til dem som må stresse av gårde før dagen i det hele tatt har begynt å gry. Likevel får vi det alltid travelt.

En av flere stressfaktorene handler om mat. Jeg tror denne faktoren ligger latent i alle kvinner og slår ut i full blomst sammen med faktoren som omhandler søvn, den dagen man blir mor. De jobber kontinuerlig de to, og sørger for at man aldri slapper ordentlig av. I dette tilfelle går jobben ut på å jage bort søvnen man bare noen timer tidligere ønsket velkommen med åpne armer. Og siden viktigheten av en god frokost står presisert både i pannebrasken og på ungenes ukeplaner, er det avgjørende å gjennomføre den før vi alle skal møte opp der vi skal til rett tid.

Det er ikke bare fordi at det kan skje så uendelig mye under måltidene som setter standarden for framgangen i driftsplanen for dagen. Brødskiva kan for eksempel ha rare frø som er helt usynlige og osten smaker annerledes enn i går. Etter tjue minutters ventetid for at ostesmørbrødet man tok seg tid til å lage, i et håp om at denne dagen skulle starte litt ekstra bra, ikke skal være for varmt, har blitt for kaldt.

Videre står uteklær etter været på planen. Varmt skal det være, men det skal ikke klø, være for trangt, og hanskene må for all del ikke være rare inni, for da er det krise og alle tiltak og beredskap må settes inn med umiddelbar virkning. Selv om ungene mine tegner til å være relativt oppegående vesener, har de enda ikke skjønt at vi ikke har en maskin i kjelleren som produserer luer, pannebånd og ullgensere på daglig basis. Ting har nemlig en tendens til å fordufte som dugg for sola uten at eierne har den ringeste anelse om hvor de mista dem på vegen.

Jeg vil påstå at det er unntaksvis vi klarer å gjennomføre alle disse punktene på driftsplanen og fortsatt ha tid til overs. Det er nemlig et ekstra punkt på planen man så altfor ofte glemmer til tross for at de nesten er dagsaktuelle; uforutsette ting.

Det kan være som i dag tidlig, nesten framme på skolen at hun minste sier:

– Skulle ikke jeg ha med ski dag?

Hvorpå størstemann legger til.

– Og jeg har jo svømming.