Gå til sidens hovedinnhold

«Hvordan kan jeg trene for å skyte så hardt som Peter Lorimer?»

For en guttunge som var ganske mye over snittet glad i fotball, var det høytid hver gang bladet Buster kom i posten. Benny Gullfot var seriehelten. Han som hadde en finslepen teknikk og som etter hvert ble – i mine øyne, tegneseriens svar på Tom Lund.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Men sportsbladet Buster hadde noe mer enn tegneserier. Ikke minst kunne man stille spørsmål om ting man lurte på om trening.

Cirka tre tiår før det var mulig å slå opp på en smarttelefon for raskt å få svar, ble disse spørsmålene og svarene lest med omhu.

Det føltes også ganske så stort da en sambygding fikk spørsmålet sitt på trykk. Og det var ikke et hvilket som helst spørsmål, må vite.

For han ønsket å vite hvordan man kunne få lårmuskler nok til å skyte så hardt som Peter Lorimer. Selveste Peter Lorimer.

Det var ikke fritt for at vi smilte av spørsmålet. For det var jo egentlig helt absurd. Det var jo ikke mulig å bli som Lorimer. Han hadde jo klodens råeste skudd. Og da mente nok mange med meg at en gutt fra Malm nesten ikke hadde lov til å drømme om det.

For Peter Lorimer var fra en annen planet – i fotballverden. En vi selvsagt aldri skulle møte, men bare se via flimrete svart-hvitt bilder på tippekampen en lørdag ettermiddag. For heltene i sportsverdenen var de som dukket opp i tv-ruta med jevne mellomrom. Det var det nærmeste vi kom.

Men å bli som Lorimer; det var umulig. Opplest og vedtatt.

Likevel drømte vi. Garasjeveggen ble brukt som målskive. Aldri var skuddene så harde som da vi med strak vrist sendte av gårde lærkula som smalt i den brune porten – uten sjanse for Ray Clemence – Liverpools legendariske keeper, som i en unggutts fantasi selvsagt sto mellom stengene når «Lorimer» fyrte løs.

Høst som vinter, vår som sommer – dundret vi løs.

Skudd etter skudd – for i et øyeblikk å være som Lorimer. Selveste Peter Lorimer.

Du var den største helten ein kunne få

Det var Peter Lorimer vi kunne stola på

Vi var deg når vi skaut mot garasjeveggen

Og la oss i Leeds-drakt med skrubbsår på leggen.

Uansett hvilken engelsk fotballklubb man heiet på i 1970-åra, så ble Peter Lorimer omtalt med respekt. Fryktet av motstanderne, elsket av alle oss som heiet på Leeds.

Fotballspillere kommer og går. Noen blir helter der og da og forsvinner ut av minnet, mens andre blir legender.

Lorimer, som fikk tilnavnet «hot shot» og «lash» for sine harde skudd, tilhører sistnevnte kategori. Det ble ikke minst tydelig da han trakk sin siste pust og sovnet inn sist uke.

Over alt ble han hyllet, av Leeds' genuine supportere selvsagt, men også av andre som er glad i engelsk fotball.

Lorimer gikk ikke i glemmeboka etter at han la opp. For når du spiller over 700 kamper for klubben din, og har scoringsrekord, blir du aldri glemt.

Men Peter gjorde noe mer enn å briljere på fotballbanen for 40-50 år siden.

Norske supportere har valfartet til England for å se fotballkamper. For Leeds-supportere var det i lang tid en selvfølge å besøke puben «The Commercial Inn», som ble drevet av Peter Lorimer.

Godmodige Lorimer tok seg alltid tid til en prat. Han likte å snakke fotball og dele gamle historier. Og det er ikke få norske supportere som har overnattet i loftetasjen på puben hans. Han og kona Susan viste å sette pris på sine norske venner, som de etter hvert fikk mange av. Dette ikke minst gjennom sine mange besøk i Norge. Lorimer ble en norgesvenn – avholdt av alle som møtte han.

Frode Estil var en av disse. Leeds-supporteren har aldri lagt skjul på at han var begeistret for Lorimer som spiller – men også for hans væremåte i etterkant. Og et av skiparene Estil brukte under sine utallige mesterskap, hang i mange år på puben til Lorimer.

To legender i hver sin idrett, men som har og hadde et likhetstrekk: Beina har alltid vært plantet på jorda, uansett prestasjoner.

Frode Estil nådde drømmen om å bli en verdensstjerne i langrenn.

Mine drømmer om å bli en Oddvar Brå ble aldri oppfylt. Heller ikke drømmen om å skyte som Peter Lorimer.

Men noen og førti år etter at jeg dunket løs på garasjeveggen heime i Fjellgårdan i Malm, ble det utenkelige likevel en virkelighet.

For på stolen foran meg satt en mann og skrev navnetrekket sitt på Leeds-skjerfet, som jeg fikk i julegave for snart 50 år siden.

Peter Lorimer.

Selveste Peter Lorimer.

Peter Lorimer, du var vår nummer ein

Skuta var Leeds og du var kaptein.

Takk for alt Peter, den kuleste på planeten

Som skaut Leeds inn i evigheten.

(De to versene i denne artikkelen er skrevet av Arne Torget)

Kommentarer til denne saken