For så vidt er ikke det noe nytt. Det er bare så synd at det skal ramme de som alltid har måttet kjempe for sine rettigheter og for likeverd. Personer med nedsatt funksjonsevne og deres pårørende.

Tirsdag denne uka var det en frisk debatt i Stortinget rundt forslaget fra SV om å ta funksjonshemmedes menneskerettigheter inn i norsk lov, CRPD som det også heter. Det er bygget ut fra av FNs konvensjon for rettigheter for mennesker. Fra før av er både barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen innbakt i norsk lov.

Dette ville ikke regjeringspartiene og Frp skulle gjelde de med funksjonshemming. De tok ikke sjansen på en FN konvensjons eventuelt kunne overprøve norsk lov. Selv Venstre og KrF, som tidligere har snakket varmt for CRPD-forslaget, turte ikke å stå opp mot regjeringa.

Stortingsrepresentantene fra de to partiene måtte ha hatt en dårlig dag på jobben. De har et forklaringsproblem overfor dem som trodde de spilte på samme banehalvdel.

Forbundsleder Tove Linnea Brandvik i Norges Handikapforbund var ikke overrasket over utfallet. Hun påpekte til nettstedet handikappnytt.no at debatten ikke handlet om helse og omsorg, men om likestilling og menneskerettigheter. Resultatet var skuffende, men samtidig gledet hun seg over at mange partier nå kjemper for disse rettighetene. For det har ikke alltid vært tilfelle.

Hva ville det ha betydd i hverdagen om forslaget til SV hadde fått flertall? Tidligere namsosordfører Snorre Ness ga oss et klart innblikk i det i et debattinnlegg i NA 3. mars.

Han skrev blant annet dette. «Den største gevinsten av å gjennomføre dette, er synligheten. Denne synligheten er spesielt viktig for kommunalt ansatte, som jevnlig møter mennesker med nedsatt funksjonsevne, og behandler deres saker. Så lenge konvensjonen ikke er tatt inn i det norske lovverket, blir det i praksis lettere å sette den til side».

Dette er et springende punkt Bare et lite eksempel så kan de fleste oss selv bestemme hvordan vi skal bo. Hvordan vi skal ha det i hverdagen. Det er ikke alle som har lovfestet de rettighetene godt nok.

Hvorfor kunne ikke regjeringa ha tatt steget ut. Hva hadde vi og samfunnet tapt på det?

Jo, vi har kommet langt, men har vi kommet i mål med å behandle alle likt? Både juridisk og i det daglige? Vi har friskt i minne saken om ei tilrettelagt flytebrygge for Fredrik på Sør-Gjæslingan. Ei studentjente som skulle ut og fly alene med SAS. Den nylige Paralympics-skandalen hvor Norges idrettsforbund trodde de kunne slippe unna med å ikke støtte Paralympics-utøvere foran lekene i Tokyo. Bare de funksjonsfriske skulle få av de 5,5 millionene som kom fra Kulturdepartementet.

Om jeg blander epler og pærer? Noen kan hevde det, men det gir et lite bilde på hvordan vi behandler folk.

Ingen kjenner morgendagen. Det gjorde heller ikke Nicholas Wilkinson (32) da han for noen år siden ble syk. I dag må han slite med afasi i hverdagen, men det hindrer han ikke til å være en engasjert stortingspolitiker for SV. Han sa det slik:

«– Vi må styrke rettighetene til oss som har nedsatt funksjonsevne. Det vil endre landet vårt til det bedre.»

Han ble ikke hørt. Mannen med afasi.

I stedet ble de rødgrønne partiene kjørt på hvorfor de ikke gjorde noe selv med dette da satt med makta. Hvor lei kan en ikke bli av slikt politikerprat? Det må da være lov å skifte standpunkt? Å tenke nye tanker. I alle fall når det har gått åtte år siden man kjørte svarte biler til og fra jobb og nå vil jobbe for å inkludere alle i framtida.

Verre er det vel ikke?