– Pakk bilen unger nå er vi endelig frie igjen. Nu jävlar blir det snus, fläsk og mellanöl i store kvanta. Søta bror hold polkagrisene klare, Ica here we come.

"Du gamla , du fria..."

Etter 15 måneder på sofaen hvor vi kom oss gjennom samtlige filmer med terningkast tre eller bedre på Netflix, kom endelig en forløsende SMS i juni om at nå var det min tur til å bli stukket i armen. Akkurat i tide til feriestart.

Etter et kjapt nålestikk kjente jeg at jeg nesten var klar for Legoland, Kaptein Sabeltann og Sommarland - steder jeg ellers skyr som pesten - alle foreldres svar på svartedauden.

Fra sofaen hevet 11-åringen i huset så vidt blikket fra telefonskjermen og gløttet på faren som sto bredbeint i grilldressen og hælstroppen festet på crocsene klar til å dra til det forjettede land i øst med lomma full av hard valuta og et snev av jämtsk tungemål. Hun ristet overbærende på hodet før hun sank enda dypere ned i sofaen.

– Har du fått alvorlige bivirkninger allerede, pappa?

Det ligger i genene at det norske folk har stor utferdstrang. Helt siden vikingene ikke lot seg ikke stanse av sott og pest som herjet Europa - de døde selvsagt som fluer - har vi stormet på dør i strie strømmer. Det være seg som emigranter til Wisconsin eller grisefester i Syden.

Det siste året har vi derimot blitt holdt bak lås og slå. Hjemmeskole, hjemmekontor, smittesporingsapp og koronapass har blitt en del dagligtalen. og alle vet hva vi snakker om når vi sier en-meteren og to-meteren.

Det som tidligere utløste skrekkblandet fryd høyt over svømmebassenget har nå blitt hver enkelts personlige demarkasjonssone. Hvor overtramp blir møtt med misbilligende blikk, panikkartede hopp og høylytt snøfting bak munnbindet.

Skuffelsen var derfor enorm da jeg så på lappen at dose to var stipulert til langt ut september, og koronapasset svant i det fjerne. I stedet for svenske kjøttbullar og potatismos på Sibylla gatukök i Dalarna ble det fire uker på Bangsund med luking, kleggbitt, plenklipping og andre sommerlige sysler, mens ungene sov og madammen holdt seg i skyggen med senebetennelse.

Derfor var det med stor glede jeg mandag morgen denne uka spratt opp av senga for å komme meg tilbake på jobb. Mens resten av familien skulle på ferie. Ungene ble stuet inn i stasjonsvogna til mor med strenge formaninger om å oppføre seg som folk, madammen fikk anmodning om å kjøre pent og plutselig var det helt stille i fjøset.

Takket være moderne teknologi kan jeg følge ferden og ferien minutt for minutt via apper og live video. Tirsdag sånn ved lunsjtider blinket det plutselig på skjermen og to digre framoverlente nesebor dukket opp fra lav vidvinkel. En lett panisk guttestemme kom med følgende budskap fra sørlandske hovedveg et sted utafor Tvedestrand.

– Pappa, pappa, hele stolpen blinket kjemperødt og mamma griner. Kan du komme å hente oss før politiet kommer.

"Æ syns atomkrig e for jævlig. Men at høsten kan vær fin..."