Tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen fra Namsos, som i dag er partner i kommunikasjons- og rådgivningsselskapet Kruse Larsen, fronter i en omfangsrik artikkel i Trønder-Avisa, og i et leserinnlegg publisert samtidig samme sted, planene for ny gruvedrift i Røyrvik.

– Vi vil skape magi i Indre Namdal, sier Hanssen til avisa.

Hanssen har blitt kommunikasjonsansvarlig i Joma Gruver, som eies av det svenske børsnoterte selskapet Blue Lakes Minerals. Han hadde trolig en god dag på jobben i det han uimotsagt fikk fremme gruveselskapets visjon for Indre Namdal, og beskrive gruveplanene som avgjørende både for Røyrvik og det grønne skiftet.

Vi tviler ikke på Hanssens oppriktige engasjement for Indre Namdal. Alle er enige om at arbeidsplasser og utvikling er viktige for framtida til både Røyrvik og hele Indre Namdal. Men å sette i gang ny gruvedrift, med de konsekvensene det får for naturmangfoldet, de som bor i Røyrvik i dag og for samisk kultur og rettigheter, er langt fra noen magisk løsning.

Hanssens og gruveselskapet legger et stort press på kommunen, politikerne og innbyggerne når de fremstiller det som om hele indre Namdal og det grønne skiftet står i fare, om ikke kommunen raskt vedtar arealplanen og gir mineralselskapet klarsignal til å sette i gang. Utspillet fra innleide Hanssen kommer i etterkant av at gruveselskapet fikk et advokatfirma til å sende et brev til kommunestyret i Røyrvik, som ble mottatt med sjokk og vantro. I brevet legger gruveselskapet press på kommunen for å få vedtatt reguleringsplanen innen sommeren i år. De mener også kommunedirektør Ellinor Marita Inderdal Jåma og medlemmer i kommunestyret kan være inhabile fordi de har «samiske interesser».

Det er mulig det er lurt å leie inn bistand fra et PR-byrå for å rydde opp etter brev-fadesen. Men utspillet via Hanssen og Kruse-Larsen bidrar ikke akkurat til å dempe motsetningene, når det er et så åpenlyst forsøk på å legge mer press på beslutningstakerne. Hanssen sier at de nå skal ha dialogmøter med reindriftsnæringa ganske snart. Men det har allerede vært en rekke møter med reindriftsnæringa. Det er gjort konsekvensutredninger for alt fra reindrift, naturmangfold, støy, friluftsliv, landskap og kulturarv. Alt har vært lagt ut på høring. Arealplanen er det nå Grong kommune som skal behandle.

Konsekvensene av ny gruvedrift i Røyrvik er utredet og beskrevet, av selskapet Multiconsult. Det er usikkerhet rundt konsekvensene for reindrifta - og vannkvaliteten. Men resten er for det meste ren matematikk. Gruvedrift vil utvilsomt kunne skape arbeidsplasser og vekst i Røyrvik. Gruvedrifta skal utvinne kobber og sink. Det er metaller som brukes i blant annet el-biler. Ut fra det mineralselskapet selv sier, er det snakk om mineralforekomster som kan tilsvare 650.000 tonn kobber-råmalm i året – i 15 år. Hvis mineralforekomsten inneholder like mye kobber som tidligere, rundt 1,5 prosent, tilsvarer det at det kan utvinnes rundt 10.000 tonn kobber i året – i beste fall. Det er litt mindre enn Chile produserer – på én dag.

Den planlagte og omstridte kobbergruva Nussir i Finnmark hadde planlagt en produksjon på 25.000 tonn kobber i året. Det ville vært Norges største forekomst, men fortsatt bare litt over én prosent av verdensproduksjonen. I fjor gikk kobberprisen ned 35 prosent på noen måneder, til det laveste nivået på mange år. Verden har fortsatt store kobberreserver – og langt større, hittil uutnyttede ressurser på havbunnen – blant annet på norsk sokkel. Kobber er et av de metallene som lettest lar seg gjenvinne, og her er det fortsatt et stort potensial. I beste fall kan en produksjon i Røyrvik komme i gang om 10 til 15 år. Hvordan kobbermarkedet er da, er umulig å si noe om. Men det er allerede er ny teknologi på gang, og nye utvinningsmuligheter på havbunnen, som vil kunne gjøre nye utbygginger av gruvedrift for kobber overflødig og ulønnsom.

Å påstå at gruvedrift i Røyrvik er nødvendig for det grønne skiftet er i beste fall å drive grønnvasking av tradisjonell gruveindustri. I verste fall er det å forlede oss til å sette natur og kulturarv på spill – mot en kortsiktig og usikker gevinst.

Til tross for store protester, blant annet fra reindrifta og fiskere, har kobbergruva i Finnmark etter 10 år med utredninger fått alle godkjenninger. Inkludert godkjenning fra Miljødirektoratet til å deponere gruveslam på et åtte kvadratkilometer stort område i den lakseførende Repparfjorden. Et tysk kobberkonsern inngikk en avtale verdt 10 milliarder kroner over 10 år om kjøp av kobber fra gruva. Men nå har de trukket seg fra avtalen – fordi de etter å ha brukt ett år på å vurdere sitt samfunnsansvar – har kommet til at «enkelte sosiale forhold» må vektlegges tyngre.

Når et tysk storkonsern kommer til at det som skulle være verdens mest miljøvennlige gruvedrift, ikke er forenlig med deres samfunnsansvar – er det vanskelig å se for seg hvordan det skal la seg gjennomføre i Røyrvik. I Finnmark skulle gruva drives med nullutslipp og grønne metoder. I Røyrvik skal malmen utvinnes på tradisjonelt vis, kjøres med bil til Namsos, og skipes ut med båt. I Finnmark er deponiet av gruveslam i fjorden det mest omstridte. I Røyrvik skal gråberg og slam fra produksjonen føres tilbake i de gamle gruvegangene i Joma.

Det innebærer likevel at 700.000 kubikkmeter avfall må lagres i deponi på land i minst to år. Det utgjør et 12 meter tykt lag på 100.000 kvadratmeter, 25 meter fra Hudningvatnet, vassdraget som ble lagt dødt av den forrige gruvedrifta. I løpet av de to årene skal gruvegangene tømmes for 3 millioner kubikkmeter med vann – som må renses før det kan slippes ut eller brukes på nytt.

Av hensyn til reindrifta skal det åpne dagbruddet, bare drives i noen måneder på vinteren. De 115 arbeidsplassene som må til for å drive utvinninga, vil være basert på skiftarbeid. Gruveselskapet mener det er råmalm nok til å drive i 15 år. Det er ikke nok til at det skal bli noen storstilt innflytting til Røyrvik, eller boligboom. Det er ikke slik lenger at moderne gruvedrift skaper hele samfunn, med barnehage, svømmehall, idrettslag og samfunnshus. Skal utvinningen i Røyrvik drives lønnsomt, snakker vi i stor grad om innleid arbeidskraft, ikke folk som flytter til bygda for å etablere seg.

Om det er samfunnsmessig verdt det å starte gruvedrift i Røyrvik – veid opp mot konsekvensene, er et politisk spørsmål. Det kan godt tenkes at det er det. Men magi er det ikke – selv om noen er betalt for å si det.