For dem som ikke egentlig vet hvem Kim Friele var; hun var en ganske ensom forkjemper for homofiles rettigheter i hele sitt voksne liv. Snakk om å pløye tung mark, når homofili faktisk var kriminelt fram til 1972.

Hun utdannet seg ved Cambridge, og hennes livslange partner var stortingsrepresentant Wenche Lowzow, som helt konkret banet veg for politiker Per-Kristian Foss. Jeg er ganske sikker på at han var verdens første fungerende, åpent homofile statsminister da han var vikar for Bondevik i 2002. Og sånn jeg ser det, handler hennes kamp også om en grunnleggende kamp for rettferdighet.

Jeg husker en historie mamma fortalte, om (fra) da hun og pappa skulle leie en leilighet i Bergen i 1970. De var to ryddige og ordentlige studenter, og møtte opp for å få nøklene til en leilighet som var annonsert i avisa. Alt lå til rette for overtakelse, men da den voksne, kvinnelige bergenseren hørte namdalsdialekt endra alt seg: «Dere er nordlendinger! Dere later som om dere er trøndere, men jeg hører at dere ikke er det, og jeg vil ikke ha nordlendinger boende her!», nærmest roper hun. De forsøker å forklare at de er fra Namsos og Overhalla, men kvinnen nekter å akseptere dette. Hun var tydeligvis dialektekspert, og det var uaktuelt at de skulle få leie noen leilighet. Nordlendinger var særdeles upålitelige vesener, og slikt pakk kunne man slett ikke ha i hus. Så det ble ikke noen leilighet på dem da.

Jeg har alltid undret meg over denne historia, men husker også hva som fór gjennom hodet mitt i 2006, da jeg så Rosemarie Köhn, Norges første kvinnelige biskop, åpne middelalderfestivalen på Hamar. Hun var kjendis på den tida, hadde akkurat vært på Dagsrevyen, og jeg husker jeg ble litt starstruck. For ikke bare var hun verdens tredje kvinnelige biskop, men hun bodde også i partnerskap med en kvinne. Jeg husker jeg tenkte at jeg var glad vi hadde kommet så langt som samfunn at slikt var mulig. Men fordi hun bodde med en annen kvinne måtte hun ha døgnkontinuerlig politivakt, og på festivalåpninga var hun fulgt av sikkerhetsfolk.

Når jeg tenker tilbake til den tida husker jeg også en annen gang jeg så en kjendis, nemlig Kristopher Schau. Han elga seg forbi meg på Steinbruddfestivalen i Namsos i 2000, med tydelig blikk i retning backstage. Da hadde han akkurat stått på scenen og brølt rockelåter mens han hadde penisen i en støvsuger, men jeg tror sannelig ikke Schau trengte politibeskyttelse av den grunn. Samfunnets forskjellsbehandling av disse to kjendisene var ganske påtakelig.

Når mine barn blir store, vil sikkert historiene om hvordan Köhn og Schau ble ulikt behandlet, høres like sprø ut som nordlendingshistoria fra Bergen. Men for homofile er ikke kampen for like rettigheter over – i flere land i Europa forverres forholdene for homofile, og som Friele så godt oppsummerte det: «Vi må kjempe for at ikke noen kommer inn om natten og stjeler fra oss det vi har oppnådd».

Men jeg tror også mange glemmer hvordan Frieles kamp føyer seg inn i en tusen år gammel linje. For det startet allerede da vikingene på Frostatinget i Trøndelag nedfelte at «med lov skal landet bygges», og innfelte den revolusjonerende «Motstandsretten». Den innebar at allmuen (altså oss vanlige folk) hadde anledning til å avsette og drepe kongen dersom han oppførte seg som en tyrann. Heldigvis er det ikke lenger lovfestet at vi kan drepe politikere vi er fundamentalt uenige med – men gradvis har vi fått et demokrati hvor du har en tydelig rett til å si fra om du føler deg urettferdig behandla.

Kampen for rettferdighet har fortsatt siden vikingtida, og med den nyskapende, norske grunnloven i 1814 fikk rundt 45 prosent av befolkninga være med å stemme. Etter vanvittig mye politisk arbeid (og sikkert en betydelig mengde dårlig stemning i heimen, for man var jo ikke akkurat i mål) fikk kvinner i 1913 også endelig stemmerett.

Selv i dag er det grupper i Norge som mener homofile ikke burde ha rett til å gifte seg i kirka, selv om det ble lovfestet i 2017. Men det er viktig å se disse tingene i et historisk perspektiv. Egentlig handler dette om å skape et moderne samfunn som gir alle like rettigheter. Diskrimineringa av homofile har vært brutal, og mye verre enn diskrimineringa nordlendinger opplevde på 70-tallet. Men grunnleggende sett handler det om det samme, for samfunnet bør legge til rette for å gi alle mennesker like, grunnleggende rettigheter. Ingen liker å bli plassert utenfor fellesskapet bare fordi de er seg sjøl.

Så takk, Kim Friele, for din kamp. Nå er det opp til oss i fellesskapet å hjelpe dem som kjemper videre for rettferdighet. For det er lett å ta rettigheter for gitt, men det e «ittjnå som kjæm tå sæ sjøl».